«Er det noe galt?» spurte Jacob mens han tok av seg frakk og hatt.

Hun la en finger over leppene og nikket mot kjøkkenet. «Vi går ovenpå.»

Han så ut som om han ville protestere, stille spørsmål. Hun ventet ikke, gikk bare foran ham opp trappen og fortsatte til et stort gjesteværelse med en salong i det ene hjørnet.

«Her er det ingen som kan høre oss,» sa hun.

De satte seg. Han stirret på henne. «Er det Lorentz Alm dette gjelder? Har han gitt deg vanskeligheter?»

Det var selvfølgelig derfor han hadde latt seg tilkalle uten protester. Han trodde hans advarsler omsider var bekreftet. «Absolutt ikke. Vi har hatt noen deilige dager.»

«Jaha?» Nå var stemmen hans kjølig.

«I løpet av oppholdet ble vi invitert hjem til en lang rekke kunstnere og skuespillere.»

Var det innbilning, eller stivnet han til da hun sa det siste ordet?

«En kveld møtte jeg en mann som påstod at han hadde arbeidet sammen med Sørens yngste søster, Magdalene Engevik.»

Nå var Jacob tydelig blek. «Men hvorfor forteller du meg …»

Hun stanset ham med en håndbevegelse. «Vent og hør. Kjenner du en mann ved navn Samuel Ditlevsen?»

Han knyttet hendene i fanget, stirret på henne. «Var han gjest i selskapet?»

«Nei. Han oppsøkte meg dagen etter. På hotellet.»

Han rykket til. «Var du sammen med herr Alm da han kom?»

«Nei, jeg var alene. Mannen påstod at han kjente deg. Er det sant?»

«Dessverre. Hva mer sa han?»

«At han var gift med Magdalene Engevik, og at hennes rette navn er Ditlevsen.»

«Var det alt?»

«Nei. Han sa at du og hun innledet et forhold for ti år siden, og at han mener det fremdeles pågår. Han sa at du hadde kjøpt en eiendom, der hun nå bor.»

Jacob satt taus lenge. Hun hadde lyst til å riste i ham, rope at han skulle nekte, si at påstanden var forrykt.

Han sukket tungt. «Det tjener ikke til noe å nekte. Det er sant.»

Hun rykket til. «Du er gal! Det er umulig!»

«Ikke rop! Noen kan høre deg.»

«Jeg sendte pikene ut for sikkerhets skyld.»

«Hva … hva vil herr Ditlevsen? Hvorfor kontaktet han deg?»

«Han hadde fått nyss om at jeg er din søster. Han vil ha penger.»

«Penger?»

«Ja. Han sa at du hadde betalt ham en sum for å forsvinne, men at pengene for lengst har tatt slutt.» Han hadde sagt at han solgte sin hustru den gangen. Det lød grusomt.

Jacob rettet ryggen. «Bad han deg om å gi ham penger?»

«Ikke der og da. Han spurte meg hvor mye ditt og familiens rykte er verdt, og etterlot meg en poste restante-adresse. Jeg skulle kontakte ham når jeg hadde snakket med deg, men det er uklart for meg om han mener at jeg … at du … skal komme med et tilbud, eller om han da vil rette et krav til deg.»

«Jeg forstår.» Han sank litt sammen igjen. «Hva sa du til det?»

«At jeg ikke trodde ham. Men han påstod at jeg ville se at han hadde rett når jeg konfronterte deg med påstanden.»

Jacob nikket.

«Jeg håpet at det var gal manns tale, at du ville avvise det.» Fortvilelsen steg i henne.

«Det kan jeg ikke, som du forstår.»

«Hvordan kunne du gjøre noe så vanvittig?» Hun ropte ordene mot ham. «Du har sviktet Ada! Oss alle!»

Til toppen