Katrine tvang seg til å trekke blikket bort fra det blågrønne vannet som vasket rundt de sleipe kaipålene. Beina føltes som bly, og det kjentes som alt innvendig sitret og skalv da hun klatret oppover de skjeve og ødelagte trappetrinnene. Hun kom ikke lenger enn til det øverste trinnet, før en voldsom bølge av skyldfølelse, angst og anger skyllet gjennom henne. Skyldfølelse og anger fordi hun så mange ganger hadde ønsket at hun var enebarn, og at Kornelia bare kunne forsvinne. Angsten skyldtes at det nå ble slik som hun hadde ønsket. Nå druknet Kornelia i vannet, like bak henne. Og det var ingenting hun kunne gjøre. Hun kunne ikke svømme. Hun kom til å drukne selv dersom hun prøvde på det. Hun klarte ikke å redde henne! Ingen kunne redde Kornelia nå. Hun hadde sunket så fort …
– Kornelia … Kornelia, ropte hun plutselig. – Kornelia, kom tilbake! Kom opp. Ikke dø!
 Hun snudde seg og så ned mot vannkanten, og stoppet brått da hun så to hvite hender som kavet i vannskorpen, mens langt, lyst hår fløt som mykt gress rundt hendene. 
– Kornelia! Hun ropte så det sved i halsen. – Noen … Kom og hjelp oss!
Hun må ikke dø! Hun må ikke! Tanken jog gjennom henne. Hvis hun dør, er det min skyld! Jeg lot henne synke. Jeg har drept henne …
– Hva er det som skjer? 
En høy og buldrende mannsstemme hørtes plutselig over hodet på Katrine, som klamret seg til en av kaipålene og stirret ned i vannet mens hun ba til Gud om at Kornelia måtte komme opp til overflaten igjen.
– Kornelia … Der nede … Søsteren min … Katrine gråt nå så heftig at hun ikke klarte å snakke sammenhengende.
Det var da heller ikke nødvendig. Mannen hadde også sett Kornelias kaving under vann. I løpet av et sekund stupte han uti og dukket. Da han kom opp igjen, holdt han om Kornelias slappe kropp med den ene armen, med den andre grep han fatt i det nederste trinnet på den falleferdige trappen og fikk heist seg så langt opp at han fikk igjen pusten. 
– Ta tak i henne. Hold om armen hennes! kommanderte han.
Katrine sto som lammet og stirret ned i det rødmussede ansiktet som var vått av sjøvann. Noen tynne hårtuster klistret seg inntil den våte hodeskallen. – Stå ikke bare der. Grip fatt … 
To unggutter i femtenårsalderen var kommet til. Katrine skjønte ikke helt hva som skjedde, men før hun visste ordet av det, befant både hun og Kornelia seg oppe på kaia sammen med den dryppende våte redningsmannen og de to ungguttene. Elvira sto i bakgrunnen og strigråt.
        Kornelia ble lagt på kaia med ansiktet ned. Med vannet rennende fra både hår og klær, knelte den store og røslige redningsmannen ved siden av henne og ga seg til å presse hardt mot ryggen hennes, oppe ved skulderbladene. Innimellom grep han henne under armene, heiste henne litt opp fra kaiplankene og ga seg til å presse igjen. 
 Katrine sto skjelvende i bakgrunnen sammen med Elvira. Hendene var hardt knyttet, og hele kroppen føltes som en spent fiolinstreng. Hjertet slo hardt i brystet, men det føltes som hun ikke pustet i det hele tatt. 
Hvis Kornelia døde … Da kom hun til å rømme. Langt bort. Da ville alle få vite at det var hennes skyld. At hun ikke hadde trukket søsteren opp av vannet. Elvira ville sikkert sladre. Kanskje kunne hun til og med havne i fengsel!

Til toppen