Julie gikk langsomt nedover den støvete og bråkete gaten. Hun måtte prøve å bli fortrolig med trengselen, menneskene som skubbet til hverandre på det overfylte fortauet mens de hastet av sted. Det suste i hodet av den vanvittige tutingen fra alle bilene, lukten av eksos og røyk. Et øyeblikk kjente hun seg alene og fremmed og angret på at hun hadde reist den lange veien fra Norge i et nytt forsøk på å finne Andrew. Hun skjøv tanken bort øyeblikkelig. Det var for sent å angre. Reisen over Nordsjøen hadde gått bedre enn hun hadde forventet. Sjøen var rolig og solen varmet. Hun hadde tilbragt mye av tiden på dekk, mens hun tenkte på det som ventet henne. Jeg er i London, tenkte Julie overveldet. Jeg er her, omsider. Hun kikket rundt seg. En mann sto på et hjørne og viftet med en avis mens han ropte og skrek. En hest med vogn fylt med store sekker strøk forbi, etterfulgt av en bil som tutet idet den manøvrerte seg forbi hesten, som løftet på hodet og vrinsket høyt. Lyden av hovene mot brosteinen lød som skarpe smell. To elegante, høyreiste kvinner i kremfargede silkekjoler gikk forbi. De pratet og lo mens de bar på hver sin lille hund. Det var akrobater og tiggere, gatemusikanter og vanlige mennesker. En lutrygget kvinne med stokk, kledd i en skitten og fillete kjole, stanset og rakte henne en tynn og knoklete hånd. Julie fant en mynt i vesken og la i kvinnens hånd. Kvinnen smilte tannløst og nikket til takk før hun gikk videre. Julie fikk rent vondt av henne der hun fortsatte besværlig nedover gaten med bøyd rygg. Hun snudde seg vekk. Det føltes nesten uvirkelig at hun befant seg her, i byen hun aldri hadde glemt. Hun hadde ikke sovet stort den første natten, men ligget og tenkt på Andrew mens hun lyttet til alle lydene utenfor. Hun kjente en sitrende spenning i kroppen. Samtidig hadde hun dårlig samvittighet for at hun hadde reist fra Nikolai og avlyst bryllupet. Selv om han hadde tatt det pent og sagt at han forsto, visste hun at hun hadde såret ham. Hun hadde sett det i øynene hans, det anstrengte smilet som ikke nådde øynene. Hun gledet seg til å reise videre til Lerwick, men følte behov for å hvile en dag før hun fortsatte reisen. Det var tidlig på formiddagen, solen stakk i ansiktet. Det var allerede blitt svært varmt, og hun ble fort trett av å gå i de overfylte gatene. Bråket og varmen fra alle bilene, hestedrosjene og menneskene var overveldende. Hun stanset foran et butikkvindu og beundret en kjole som hang på en utstillingsdukke. Den var i et blått, småblomstrete bomullsstoff med et smalt belte i livet og korte ermer. Kragen var kantet med en smal blonde. Kjolen var svært tekkelig, men pen. Hun ble fristet til å gå inn og kjøpe den, men bestemte seg for å vente og gikk videre. Hun ville heller gå en tur ned til Themsen. Kanskje var det litt kjøligere der. Da hun kom ned til elven, stanset hun. Themsen rant stille gjennom byen og delte den i to. Noen båter gled langsomt nedover elven, vannet var brunt og virket skittent. Langs elvebredden lå flere båter fortøyd. Det var et yrende liv også her, men likevel roligere. Hun fant en ledig benk og satte seg mens hun tankefullt lot blikket følge en liten båt som gled sakte forbi. Noen duer trippet foran føttene hennes, stanset et øyeblikk og gløttet opp på henne, men da hun ikke hadde brød å gi dem, gikk de videre med nebbet i bakken og lette etter smuler. Plutselig kom hun til å tenke på markedet som hun og kaptein Edvardsen hadde besøkt første gangen hun var her. Hun ville gå dit etterpå og kjøpe med seg noen gaver til de som ventet hjemme. Hun ble sittende en stund og hvile bena, før hun reiste seg og gikk mot den lange rekken av svarte drosjer som sto langs gaten.

Til toppen