Evelina ble stående og se på Veronica som om den andre kvinnen snakket et språk hun ikke forsto. – Hva sa du? – Jeg sa at Mathilde ikke skal flytte fra Wendelhaug. Hun blir her, svarte Veronica og smilte som om dette var den beste nyheten hun kunne ha gitt Evelina. – Det samme blir jeg. Evelina møtte Veronicas grønne øyne med en hardhet hun ikke selv var klar over at hun evnet å legge i blikket. – Nei, der tar du feil, kjære deg. Du blir ikke det. Veronica fortsatte å smile. – Du skal ut herfra. I dag. Mathilde blir. Hun blir værende. Så enkelt er det. – Og du? Evelinas stemme hadde fått en svak skjelving. Det begynte å gå opp for henne at noe var galt. Riv ruskende galt. – Jeg blir her. Mathilde trenger en kvinne hos seg. En som kan være en god mor ... Evelina hørte ordene, men det var som de bare fløt forbi og oppløste seg så snart de hadde passert ørene hennes. De ville ikke feste seg. Dette skjer ikke, tenkte hun. Dette kan ikke skje. Jeg drømmer. Det er et mareritt jeg straks skal våkne opp fra. Konstanse, tenkte hun. Jeg må snakke med Konstanse. Jeg må se at hun er her, og at det er noe som virker normalt. – Hvor er Konstanse? – Konstanse har reist. Veronica trakk på skuldrene. – Jeg har i grunnen aldri likt det mennesket. Jeg kommer til å ansette nye tjenere etter hvert. Ny hushjelp. Klaus ... han kan få bli, han er ung og sterk, men Bertram begynner å bli for gammel, han ... Evelina hørte ikke etter lenger. Nå var Mathilde den eneste hun hadde i tankene. Dette var så absurd at hun ikke lenger kunne tro på det. Med en kraftanstrengelse klarte hun å bevege seg mot trappen. Så fikk hun plutselig fart på seg og begynte å løpe opp til etasjen over og bortover gangen til Mathildes soverom. – Mathilde! Mathilde! Er du her? Mathilde ... – Det nytter ikke, Evelina. Veronica hadde fulgt etter henne opp trappen og inn i værelset. – Som du ser ... alle tingene og klærne hennes er her. Hun skal ikke reise noe sted. Hun skal fortsette å bo hos ... hos Jakob og meg. – Og du! Du har ingen rett til å flytte inn her. Det er jeg som er gift med Jakob, jeg er frue på Wendelhaug. Du er bare ... du er bare en simpel elskerinne! Et ludder som er ute etter å stjele andres ektemenn. Du er den simpleste av de simple, er du klar over det? Du er et så dårlig papir at jeg ville ikke engang brukt deg til å tørke meg bak ... Slaget som traff Evelinas ansikt var ikke på langt nær så hardt som den ene gangen Jakob hadde slått henne. Det seilte ingen lysende prikker foran øynene hennes, men det var hardt nok til å stanse flommen av skjellsord som fosset ut av munnen hennes. Evelina ble stående med hånden mot kinnet og stirre på sin motstander med sjokkerte, vidåpne øyne. Så bråsnudde hun og løp inn på sitt eget soveværelse. Der ble hun stående og bare stirre rett frem mens hun kjente hvordan hun begynte å skjelve innvendig. Hun følte seg kvalm. Leppene beveget seg i en stille bønn til Gud om at dette marerittet måtte ta slutt. At dette ikke var noe som hadde plass i hennes virkelighet. Sengetøyet var tatt av sengen. Alle eiendelene hennes, hårbørsten, kammen, håndspeilet, smykkeskrinet ... Alt var fjernet.

Til toppen