Det første slaget kom før Dan i det hele tatt rakk å reagere. Ole-Laurits Bøchmann hev seg frem og hamret løs på den unge mannen med stokken. Dan hadde nok med å holde hendene over hodet for å verne seg mot slagene. Charlotta rygget bakover. Først var hun lamslått over å bli tatt på fersk gjerning, og det av selveste farfaren. Hun var kokende varm i hele kroppen, men nå kjølnet den fort, og hun var flau over å bli sett i en slik situasjon. Så kom realiteten i det som skjedde til henne, og hun ble redd. «Stans! Herregud, du slår ham i hjel!» skrek hun. Dan hadde krøket seg sammen og skjermet seg som best han kunne for slagene. «Jeg skal lære Dem en lekse De aldri vil glemme, forbanna kjøter,» ropte farfaren. «Vær så snill, farfar, la ham være.» Hun hadde kneppet igjen knappene i blusen, og kastet seg mot ham for å avverge neste slag. Farfaren senket stokken og festet et hardt grep rundt det ene håndleddet hennes. Så freste han inntil ansiktet hennes: «Gå ut og sett deg i automobilen, og det med én eneste gang!» Hun sendte Dan et fortvilet blikk, men han så ikke på henne. Han sto og sprikte med fingrene på den ene hånden, hvor det rant blod. Charlotta gispet og kunne ikke helt se hvor blodet kom fra. «Gode gud, han blør,» gispet hun. «Jeg burde slå ham i hjel,» glefset farfaren. Nå så Charlotta at Dan hadde et sår i hodet, like ved hårfestet i pannen. Hun ville gå frem til ham, men farfaren slengte henne mot døren med forbausende stor kraft. «Kom deg ut!» skrek han. Hun våget ikke annet. Med hamrende hjerte og gråten truende i halsen vaklet hun ut. Aller helst ville hun løpt inn til dyrlegen og kona hans og bedt om hjelp, men hva skulle hun be om hjelp for? De ville så altfor godt forstå hva som hadde hendt, og hvorfor farfaren hadde tatt seg inn i drengestua. Hun våget ikke annet enn å lystre farfaren. Hun satte seg i baksetet i den blanke automobilen og ventet. Hun syntes det tok forferdelig lang tid før farfaren endelig kom ut. Han sto og svaiet på trappen, som om han gjenvant pusten etter en anstrengelse, før han plasserte hatten på hodet og strente mot kjøredoningen. Han sa ikke et ord da han startet opp og kjørte ut fra gårdsplassen i altfor stor fart. Charlotta snudde seg og så mot drengestua, men hun så ingenting til Dan Gulliksen. Herregud, farfar slo ham vel ikke i hjel? Hun ville ikke tro noe slikt, likevel var hun redd. Hun håpet hele tiden at Dan skulle komme ut på trappen så hun fikk sett ham i live, men det kom ingen. Så forsvant drengestua bak neste sving, og hun ble sittende og se stivt fremfor seg. Hun følte seg som et uskikkelig barn. Nå skulle hun hjem for å motta straffen. Hun fryktet at det ville være noe helt annet enn husarrest denne gangen. Nå var hun brått glad for at hun skulle reise dagen etter. Det ville være uutholdelig å være innestengt på den dystre herregården i dagevis med farfaren i et slikt humør som nå. Så kom tanken på moren og Eskil. De visste kanskje ikke noe. Men hvordan ville de reagere når de fikk vite hva hun hadde gjort? Hvor skuffet ville ikke moren bli over henne?

Til toppen