Amanda ble stående som forsteinet. Hun våget ikke engang trekke pusten. Hjertet hamret i brystet, men om suset i ørene skyldtes duren fra fossefallene, som ikke var så langt borte, eller om det var blodet som bruste gjennom årene inne i hodet, var ikke godt å si. Hun brydde seg heller ikke om å spekulere på det. Hun bare nistirret inn mellom det tette bladverket, inn i de vidåpne, stirrende øynene. Det var et menneske som sto der inne mellom de store bladene, som skjulte både kroppen og det meste av hodet. Et menneske som kanskje hadde fulgt etter henne lenge, uten at hun hadde vært klar over det. Amanda tenkte på pilen som hadde boret seg inn i trestammen like ved hodet hennes. Skrev den seg fra buen til det mennesket som fremdeles sto urørlig og bare stirret på henne? Og skuddene hun hadde hørt. Indianere ... Hun prøvde å svelge, men både munn og svelg var tørre av redsel. Hun ville rive til seg blikket, men våget ikke. Hva om mennesket der inne i buskene kastet seg over henne så snart hun hadde et uaktsomt øyeblikk? Å oppdage at hun ikke var det eneste levende mennesket i den enorme ødemarken burde ha kommet som en lettelse. Hun skulle ha kastet seg inn i buskene, inn mot hvem det enn var som sto der og så på henne, og jublet av glede og lettelse. Så hvorfor følte hun bare redsel? Sakte begynte hun å trekke seg bakover, i håp om at hun kunne komme seg i skjul mellom buskene lenger bak før hun våget å snu og legge på sprang, bort fra det stirrende blikket. Å ta seg frem ved å gå fremover, var vanskelig nok i dette terrenget. Det var ikke mindre vanskelig når hun rygget og ikke så hvor hun satte føttene. Et lite feiltrinn var nok til at den ene foten skled ut, hun mistet balansen og falt og ble liggende. Da ble det øyeblikkelig bevegelser i buskene foran henne. Hun hørte trampende føtter mot bakken og krøp sammen med hendene over hodet, parat til å ta imot ethvert angrep som måtte komme. Hvis det var en indianer som hadde holdt øye med henne inne fra buskene, håpet hun det var et vennligsinnet medlem av stammen, og at vedkommende ikke så henne som et bytte han kunne skyte pilen i uten skrupler. Skjelvende lå hun sammenkrøpet og holdt om hodet mens hun ventet på smerten. Hvor eller hvordan den ville ramme var umulig å forutsi, men hun var ganske sikker på at nå var det ute med henne. Kanskje ville hun gjennombores av et spyd. I så fall håpet hun at spissen ville være satt inn med en så kraftig gift at hun døde momentant. Da sekundene gikk uten at noe skjedde, begynte hun å tro at individet hun lå der og fryktet, kanskje hadde gått sin vei. Bare gått videre. Sakte og forsiktig fjernet hun hendene fra ansiktet og våget å snu såpass på hodet at hun kunne se opp mot trekronene og mot den lille fliken av himmel over henne.

Til toppen