Silja ville skrike ut et hulkende nei, men det kom ikke en lyd over leppene hennes. Det føltes som å bli dolket av en kniv i hjertet, og nå blødde hun innvendig.
 «Ja, stygg er hun, men hjertet er rent.»
 «Gjør ende på kreket. Vær så snill! Ta og drukne det i bøtta,» kom det bønnfallende og desperat fra sengen.
 Døren ble revet opp og en fremmed, storvokst og eldre kvinne kom valsende inn. Hun hadde blomstret skaut på hodet, godt knyttet under haken. Det skarpe, årvåkne blikket for rundt i rommet.
 «Er fødselen allerede over?» sa hun andpusten.
 «Ja, her er det ikke mer å gjøre. Alt er bare velstand,» opplyste finnekvinnen. «Hvem er De?»
 «Jeg er Birgitta, jordmoren og ja, jeg ser at jeg kom fånyttes. Men har hun fått ut morkaken da?»
 «Jenta er ikke så samarbeidsvillig. Men den kommer vel av seg selv,» fnyste finnekvinnen og rugget det sutrende barnet inntil seg.
 «Vil hun ikke ta barnet til brystet heller?»
 Silja måtte støtte seg til kommoden. Det suste i hodet og hun kjente at hun ble kvalm av lukten av blod. Ansiktet til den lille hadde brent seg fast i henne. Det ble for mye, for nå sto alt klart for henne. Hun hørte ordene ringe som et ekko i hodet. Ord sagt på finnesvensk. Han har allerede frødd seg, ser jeg. En jente vil det bli i nær fremtid. Jammen blir det ikke det. Et bilde festet seg på netthinnen, av Ingeborg og Engebreth, nakne i sengen hjemme på herregården.
 Hjertet føltes knust og tungt som bly. Det eneste som sto klart for henne nå var at Ingeborg måtte ha løyet om den natten, og mest sannsynlig tidligere netter. Hvis barnet var blitt unnfanget da hun så dem på soverommet, skulle ikke tausa ha født før om et par måneder. Og hvorfor var hun så sikker på dette? Jo, det kunne ikke være noen annen årsak enn at det var en forbannelse i familien Bøchmann, et fødselsmerke som kunne gå i arv. Hun mente bestemt at hun hadde hørt Mas-Karin fortelle om en slik arv en gang.
 Hun vaklet ut på kjøkkenet, men følte at hun trengte luft. Hun rakk ikke bort til døren, før svigermoren kom farende inn på kjøkkenet. Hun var hvit i ansiktet og øynene var oppspilte, som om hun hadde møtt et gjenferd.
 «Silja … jeg … jeg skulle ikke ha gått fra barna … å, gud … hva har jeg gjort?» Hun sank ned på nærmeste benk med hodet i hendene.
 «Hva mener du?»
 «Viljar … han er borte. Han lå ikke i barnevognen da jeg kom tilbake,» hulket hun.
 Silja ble isende kald.  Hun spurte ikke mer, men la på sprang. Tvers gjennom hallen, dagligstuen, vinterstuen og ut i hagen. Der satt Mari på en hvitmalt benk med lille Emma på fanget og gråt. Ved syrinbusken lå barnevognen veltet og det lyseblå, myke teppet lå utover gressbakken.
 «Hva er det som har hendt? Hvor er sønnen min?»
 Mari så opp med rødkantede øyne og snufset. «Jeg vet ikke, han er borte.»
 Silja styrtet frem til vognen, røsket opp teppet og kavet med armene inn i syrinbusken for å lete etter ungen. Men han var ikke der.
 «Det kan være et lodjur,» kremtet det bak henne og hun virvlet rundt. Der sto gartneren med lua i hendene og så skremt ut.
 «Et lodjur?» Silja så forvirret på den eldre mannen.
 «Gaupe,» rettet Mari. «Han mener gaupe, Silja.»
 En ny isende frykt lammet henne. «Mener dere at … en gaupe har tatt ungen min?» hikstet hun.
 «Jeg har sendt ut alle mann for å lete. Og jeg har sendt bud til Deres mann.»
 Silja stirret på mannen og kjente en ekkel motvilje så frø i henne da Engebreth ble nevnt. Igjen kom tanken på barnet med det vansirede ansiktet, som nettopp var blitt født. Engebreths datter.
 «Men … så dere … dyret? Så dere at det kom et dyr og tok Viljar?»
 «Nei, frue, men det hendte en gang, har jeg hørt, at et lodjur tok et spedbarn. Men det kan også være uvedkommende som har kommet seg inn i hagen her og …»
 «Og her var det ingen som så etter barna?» Hun hisset seg opp.
 «Ta det med ro, frue, de kan umulig ha kommet langt. Vi har sperret av veiene.»
 Silja så vilt på mannen. «Men hva med skogen? Der er det tusenvis av stier og gjemmesteder,» skrek hun hysterisk.
 Men så falt blikket på skredderstua, og det var som om hodet ble kaldt og rolig. Nå tenkte hun ikke. Hun handlet etter hjertet.
 «Hvor skal du?» ropte Mari etter henne da hun løp mot den rødmalte stuen, som lå i en koselig eplehage på den andre siden av veien.
 Hun rev opp døren og for inn. Finnejenta, Aino, satt oppreist i sengen med et barn diende til brystet. Hun hadde et smil om munnen og nynnet lavmælt på en vuggesang som Silja aldri hadde hørt før. Synet ga henne svar på det hjertet fortalte henne for noen øyeblikk siden. Hun gjenkjente straks den hvite blondeluen til sønnen og deler av klærne. Lettelsen som strømmet gjennom henne var ubeskrivelig. Like etter kom raseriet.
 Hun løp frem til sengen for å rive til seg ungen, men i neste øyeblikk blinket det i stål midt foran ansiktet hennes.
 Aino holdt en kniv i luften og blikket var kullsvart og truende. «Gå vekk!»
 Silja rygget unna. «Du har tatt ungen min.» Hun så fra kniven til Viljar, som intetanende og fornøyd drakk melk fra en fremmed kvinnes bryst. Hun var lettet over at han ikke var skadet, at det ikke var en gaupe som hadde tatt ham, eller noen andre som hadde røvet ham med seg. Men det var likevel helt feil at en fremmed kvinne ammet barnet hennes.
 «Hvorfor tok du ungen min?» sa hun med blikket på stålkniven. Hvor gal kunne hun egentlig være? Ville hun bruke kniven, eller var det bare for å skremme?
 Men nå endret Aino uttrykk. Hun så forvirret på henne. «Han er min, det er ungen min. Han var ikke død likevel.»

Til toppen