Døden banker på (Heftet)

Serie: Soloppgang 34

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 34
ISBN/EAN: 9788202512781
Kategori: Romanserier
Omtale Døden banker på

Josefine trives på gården på Etterstad, til tross for at hun må tåle de andre tjenestejentenes sjalusi etter at hun ble Christian og Simones selskapsdame. Men så oppdager hun en hemmelighet, en hemmelighet som ingen må få vite om.

Frøydis ble så sint at hun dyttet til Josefine i magen. Josefine vaklet og så samtidig at hun sto altfor nær den åpne kjellerlemmen. Hvorfor hadde hun ikke satt lemmen på plass?
«Slipp meg forbi, Frøydis. Jeg har annet å gjøre enn å krangle med deg.»

«Jeg skulle ønske boken var mye lengre – dette var spennende!» Wenche Skårseth, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Døden banker på
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Andrine åpnet utgangsdøren og ble stående på trammen. Drengene løp frem og tilbake borte ved låven. Hun antok at det var kalving som sto for tur. Hun gikk videre over tunet og ned til havnehagen, mens hun holdt Marna trygt i armene sine. Datteren pludret fornøyd, og snart fikk hun mer farge i kinnene.
«Ja, det er kaldt i luften, men solen skinner,» sa hun til datteren, som om den lille forsto det hun sa. Andrine talte mye med Marna. Det føltes riktig.
Hun ruslet ned til tjernet, der hvor Isak hadde sett både Marna og den lyshårede jenta han mente hun bar i magen. Hun satte seg på en stein med Marna på fanget. Datteren så rundt seg mens hun hele tiden sugde på en finger.
Andrine skuet utover det mørke tjernet, bort på tømmerhuset til Nikolas. Hun lurte på om han var hjemme, og om han var lykkelig med sin hustru. Hun håpet han hadde det bra til tross for at han en gang hadde vært ufordragelig mot henne. Tenk at han hadde vært hennes første ektemann. Det føltes som om det var hundre år siden.
Isak var og hadde alltid vært den eneste mannen for henne. Hele tiden så hun ham for seg med det lyse håret som duvet mot nakken. De gode, blå øynene, det litt brede smilet. Kroppen som var så kraftig, måten han gikk på. Smilet som fikk henne til å smelte innvendig. Berøringen som … 
Å, som hun elsket ham!
«Andrine.»
Hun kvakk. Stemmen var kjent. Hun visste med en gang at det var Carl. Hun snudde seg og så på ham. Hva gjorde han her? Hun svelget og kjente at hun skalv på hånden.
«Carl? Er du her?» Stemmen dirret.
Han satte seg på en stubbe like ved henne. Hele tiden så han på henne. «Jeg hadde et ærend på Kongsvinger og fant ut at jeg skulle besøke Lierviken før jeg dro hjem igjen. Og nå var jeg på vei til Josaksgården for å tale med Isak. Ja, jeg vet at han ikke liker meg, men jeg tenkte å spørre ham om han ville kjøpe to kalver. Tante sa at dere trengte flere dyr, og i og med at det ikke er marked på Kongsvinger nå …»
«Har du tatt med deg kalver helt hit?»
«Ja. Og to kuer,» la han til. «Tante skrev til far, og han mente at hun også ville kjøpe kyr, men jeg er sikker på at han må ha misforstått innholdet i brevet, for tante hadde også skrevet at de holdt på med kalving nå. Far har det ikke godt, stakkar. Jeg liker ikke å reise fra ham,» la han til med et dypt sukk.
«Det forstår jeg. Jeg vet ikke om Isak er ute etter å kjøpe flere dyr. Vi har vel de dyrene vi behøver,» sa hun og forsøkte å holde en lett tone, selv om det var vanskelig. Carl var så staut at hun rødmet bare av å se på ham. En gang kysset vi, tenkte hun. Og en gang druknet vi nesten sammen. Du sa at du ikke aktet å kjempe mot det iskalde vannet fordi du ikke kunne få meg. Jeg husker det som om det var i går. Du har et merkelig tak på meg, som om du forhekser meg med blikket.
«Jeg håper dere har plass til et par til. Jeg vil nødig reise tilbake med dyrene. Det har vært en strabasiøs tur og jeg er sliten,» sa han. 
«Du må nesten tale med ham selv, Carl. Jeg vet ikke hva Isak ønsker,» sa hun og svelget. Hun klarte ikke å la være å se på ham.
«Da får jeg spørre ham. Hvor er han hen?»
«Han er på byggetomten. På kontoret, antar jeg.»
Carl nikket og lente seg frem. «Marna er en nydelig jente. Er du lykkelig, Andrine?» 
Hun så at øynene hans ble såre, at han fortsatt elsket henne, og hun fikk vondt i hele seg. En del av henne ønsket å løpe fra ham, men hun ble sittende. «Ja, jeg er meget lykkelig, Carl, og jeg håper du også finner lykken en dag.» Hun mente det oppriktig. Hun ønsket at Carl skulle finne seg en kjæreste. En kvinne han kunne elske inderlig, og som gjengjeldte følelsene hans.
Han ristet tankefullt på hodet. «Jeg tar meg av far og gården. Alle dager er helt like …» Han kremtet og møtte blikket hennes. «Hele tiden ser jeg deg for meg, Andrine. Jeg fantaserer om det som kunne ha vært. Du er hos meg. Vi er så kjær …»
«Nei, Carl! Du kan ikke si slikt. Jeg er en gift kvinne,» avbrøt hun ham. Ordene hans gjorde henne vondt. Og hvorfor skalv hun så fælt? Hvorfor banket hjertet så hardt bare hun så på ham? For litt siden hadde hun sittet og tenkt på Isak. Tenkt at hun elsket alt ved ham. Men det var mye hun også elsket ved Carl. 
Ta deg sammen, Andrine! Er du blitt riv ruskende gal? Det er ikke mulig å elske to menn samtidig. Det går ikke an. Du liker Carl, det er alt! skjente hun på seg selv. Likevel kjente hun et varmt sug i magen. En slags kiling som ikke ville ta slutt.
Han sukket. «Jeg vet at du er bundet for alltid, Andrine, og at du elsker din ektemann, men det forandrer ikke det jeg føler for deg. Du var også en av grunnene til at jeg ikke maktet å reise til Amerika, at jeg ble i Danmark. Jeg møtte disse kameratene mine, men du var årsaken til at jeg reiste hjem igjen. Far trengte meg. Gården og dyrene trengte meg, men jeg trengte også deg, Andrine. Jeg måtte vite at du ikke var langt unna, at jeg kunne nå deg om jeg ønsket det.» 
«Kjære, snille Carl ... Du må finne deg en kvinne og gifte deg. Du må glemme meg, det vet du. Jeg …»
Han løftet hånden og viftet med den. «Jeg kommer aldri til å gifte meg. Ingen kan ta din plass i hjertet mitt. Men nå skal jeg ikke plage deg lenger. Jeg går og finner din mann.» Han reiste seg, og med ett følte Andrine seg forlatt. Hun kjente at hun hadde gråten i halsen. Carl burde ikke ha kommet hit og forstyrret livet hennes, for det var Isak som var alt for henne. Problemet var bare at Carl også hadde erobret deler av hjertet hennes. Det gjorde henne forskrekket at hun hadde plass til dem begge.

Til toppen

Bøker i serien