Dødens budbringer (Heftet)

Serie: Alvestad 37

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 37
ISBN/EAN: 9788202503086
Kategori: Romanserier
Omtale Dødens budbringer

Kjærlighet og begjær, svik og mysterier.
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

– Dere må lete etter far, sa Jeremias.

– Det er ikke råd å gå i nærheten av huset. Noen steder brenner det fortsatt, og der det ikke brenner, er det for varmt. Vi må vente til det er forsvarlig å søke gjennom ruinene, sa Gran-bonden. Jeremias så på Pauline. – Og når talte du med min far sist? 
– Ved aftensmåltidet. Han sa han skulle arbeide. Jeg antok at han gikk til kontoret sitt. Selv gikk jeg tidlig til sengs, og mer husker jeg ikke før jeg ble vekket av en taus som ropte at huset sto i brann.

Til toppen

Andre utgaver

Dødens budbringer
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Pauline gjorde sitt beste for å komme seg ned fra vognen uten å falle. Kroppen skalv og det sved i øynene. Trettheten var som blåst bort.
            Langsomt gikk hun mot hovedhuset. Det brant fortsatt, og det luktet av død og råttenskap. Pauline svelget, visste at hun aldri ville glemme den eimen. 
            Da hun først kom til Solgløtt, hadde hun vært så lykkelig over at dette skulle bli hjemmet hennes. Hun hadde forlatt bygden som taus og kommet tilbake som rik embetsmannsfrue – og det til en av de mektigste mennene i bygden. Nå var det over. Hun visste det. 
            Drengene sendte henne medfølende blikk. Det var ikke like stor aktivitet utenfor huset som da hun hadde reist av sted. Det hersket en mer apatisk stemning der, en følelse av mismot og håpløshet. 
            Pauline stanset noen meter fra hoveddøren. Fortsatt kunne hun merke varmen fra brannen, og det røk fra de delene av huset som hadde brent ned –sort, tykk røyk. 
            – Fru Holmeng? Det var tausa som rev henne ut av tankene. Stemmen hennes lød usikker.   
          – Er det noe nytt om min mann? Paulines røst bevret. Hun anstrengte seg for å lyde bestemt og rolig. Det ville bli viktig framover, det at hun måtte vise seg fra sin sterkeste side. Dette skulle ikke få knekke henne eller sønnen. Hun skulle gjøre sitt beste for å sikre fremtiden deres, og ikke minst måtte hun komme til bunns i hva som hadde startet denne brannen. Den skyldige skulle finnes og straffes. 
            – God morgen, fru Holmeng. Det var eldstesønnen til Gran-bonden. – Jeg er svært lei for dette. Om det er noe vi kan gjøre, må du ikke nøle med å si ifra. 
            – Jeg vil bare vite hva som har hendt med min mann, sa Pauline og så på ham. Hun var klar over at hun ikke tok seg videre godt ut i lånte klær, som ikke satt spesielt godt på den frodige kroppen hennes, og med håret som hang i en løs flette nedover ryggen. Men det hadde ikke vært tid til å stelle seg mer, og strengt tatt hadde hun ikke hatt tanke for det heller.   
          – Vi skal selvsagt finne ut av dette. Sorenskriveren har blitt budsendt, og det samme har deres svigersønn.   
          Pauline presset leppene sammen. Hun gledet seg ikke til å tale med Jeremias. Det hadde vært en isfront mellom dem i alle år. Han hadde aldri akseptert henne, og hun visste at han så på henne som en inntrenger. Som om Jeremias var den rette til å se ned på henne, han som hadde hatt omgang med Sigrid mens hun fremdeles var gift med sorenskriveren. 
           – Og hvis det er noe mer vi kan gjøre for Dem … 
            – Jeg trenger å sette meg ned litt. Pauline merket at styrken var i ferd med å forlate henne. Gran-bonden støttet henne bort til en benk som sto under et av trærne på tunet. Hun hadde pleid å sitte der på varme sommerdager. Nå var benken kald da hun strøk hendene over den. Hånden hennes ble farget mørk av sot. Det hadde drysset sot flere steder på tunet, som om himmelen selv gråt svarte tårer.
            Lyden av hestehover var tydelig i morgengryet, og håpet blusset opp hos Pauline. Det kunne være John som kom likevel. Han kunne ha bestemt seg for å sove over hos en bekjent, slik hun først hadde tenkt.             Hun reiste seg og glattet på kjolen, for sent ble hun minnet på de sotfargede hendene. Så fikk tankene hennes noe annet å dvele ved, for det var ikke John som kom ridende inn på gårdsplassen i følge med en dreng. Det var to av de personene hun likte aller minst i hele egnen, Kristoffer Bakken og Jeremias Holmeng.
            – Er det noe nytt om far? Jeremias uttalte ordene allerede før han hadde steget av hesten. Stemmen hans var preget av uro og engstelse. 
           – Nei, vi vet ikke noe mer, sa Pauline fort. Hun nikket til Kristoffer. Han hilste ikke tilbake, så bare forbi henne. 
            Gran-bonden var framme med hånden for å hilse. Snart var de omringet av flere som ville tale med Jeremias.
            – Dere må lete etter far, sa Jeremias bestemt, i et forsøk på å ta kommandoen.  
           – Det er ikke råd å gå i nærheten av huset. Noen steder brenner det fortsatt, og der det ikke brenner, er det for varmt. Vi må vente til det er forsvarlig å søke gjennom ruinene, sa Gran-bonden. 
            Jeremias så på Pauline. – Og når talte du med min far sist? 
            – Ved aftensmåltidet. Han sa han skulle arbeide. Jeg antok at han gikk til kontoret sitt. Selv gikk jeg tidlig til sengs, og mer husker jeg ikke før jeg ble vekket av en taus som ropte at huset sto i brann. 
            Jeremias strøk hendene over ansiktet. Han så fortvilet ut. Pauline kjente trang til å stryke ham over armen, men hun ble stående like rolig. Det var som om et stort gap skilte dem, en avstand det ikke var mulig å krysse, selv i en tragisk stund som denne.
            – Hva gjør vi nå? sa Pauline. 
            – Vi venter, svarte Kristoffer Bakken og sukket høyt, som om han kjedet seg.  
           – Du er ikke det minste berørt av dette. Rådene dine er ikke verdt noe som helst, snerret Pauline. Hun ville ikke ha ham der, og skulle ønske han bare kunne forsvinne. 
            Jeremias grep henne i armen. – Pauline …, sa han advarende. 
            – Og rådene til en tidligere taus er mer verdt? hånte Kristoffer henne. 
            – Kom deg bort fra min gård, ropte Pauline.  
           – Din gård? Nå som din mann sannsynligvis er død, er det ikke mer å hente for deg her, Pauline. Vi setter ikke pris på grådige gribber her i bygden.   
          Jeremias trakk henne bort fra Kristoffer Bakken. Hun kjempet imot grepet hans, men han holdt henne hardt og bestemt. Først da de hadde kommet seg et stykke bort, slapp han henne. – Ikke gjør dette vanskeligere enn det allerede er, sa Jeremias tungt. 
            – Jeg vil ikke ha den mannen her. Han har ingen rett … Bakken hater meg, og han vil ikke noe heller enn å se meg lide. Han bryr seg ikke det minste om John.
            – Dette er uansett ikke tiden eller stedet for munnhuggeri, sa Jeremias. 
            – Du bryr deg ikke om meg du heller. Det er det ingen av dere som gjør. Men det sier jeg deg, Jeremias, at hvis John virkelig er død … Røsten hennes skalv.  
           Han slapp henne. –Vi får snakkes mer senere. Jeg trenger å vite hva som har skjedd med far, sa han tungt og gikk fra henne. Pauline ble stående igjen og stirre mot klyngen med menn. Hun følte seg så liten og utenfor. Selv ikke Edvard kom bort for å høre hvordan det gikk med henne. Tausene holdt seg også på avstand. Det var som om de var usikre på om de behøvde å adlyde henne noe mer.
            Over henne var himmelen lys. En ny dag var i emning. Pauline stirret trøstesløst på det nedbrente huset, som en gang hadde vært hennes hjem.

Til toppen

Bøker i serien