Dragonen sitter i husarrest i København og venter på kongens dom. Imens er Lucie overlatt til seg selv. Hun drar til havnen i håp om å komme seg til Bergen med skip. Der blir hun angrepet av to dannemenn og Tyge Arnoldussen.
 
«Slipp meg!» Lucie ristet armen med et lite fnys.
«Nei. Du skal svare meg.» Tyge slapp ikke.
«Hva er det du vil meg? Jeg har ingenting du vil ha likevel!»
«Den tølperen av en dragon har gitt deg noe som ikke tilhører ham.»
Tankene raste gjennom hodet hennes. Det kunne være halssmykket Tyge Arnoldussen ville ha! Kunne dragonen ha løyet om dets opprinnelse?
 

UTDRAG FRA BOKEN:
«Hva er det du vil meg? Jeg har ingenting du vil ha likevel!» skrek Lucie.
«Jo, det er jeg sikker på at du har. Den tølperen av en dragon har gitt deg noe som ikke tilhører ham,» svarte Tyge.
Hunden! Det måtte være Hamlet han ville ha! Men hvorfor ville politimesterens sønn ha en hund?
«Jeg aner ikke hva du snakker om!» Lucie rev til seg armen, og denne gangen slapp han. Hun gned stedet der han hadde holdt. 
Et lite nikk fra Tyge, og de to kameratene fulgte med ham utenfor. Lucie pustet lettet ut da hun ble alene. Hun la den kalde hånden mot bakhodet. Huden var glovarm, og det føltes som om det hamret i den ømme skallen. Tankene var et sammensurium. Hva var det med hunden som gjorde at de ville ha den? Ville kongen eller noen ved hoffet ha den likevel? Nei … det kunne ikke være slik. I det samme gikk det opp for henne. Smykket … Det kunne være halssmykket Tyge Arnoldussen ville ha! Kunne dragonen ha løyet om dets opprinnelse? Kanskje han ikke hadde hatt det i sin besittelse helt siden sommeren. 
Hånden hennes strøk over halsen der det skulle ha hengt. Kroverten hadde det i sin forvaring, sammen med ringene hennes. De var hans forsikring om at hun ikke stakk av før hun hadde gjort opp for seg. 
Døren gikk opp igjen, og Tyge sto i åpningen. «Kom igjen.»
Lucie strammet kjevene og tvang seg til å gå med hevet hode forbi mannen. Hun verket etter å spørre om alt hun lurte på, men lot være, for nysgjerrighet vitnet om svakhet. 
«Vil du hjem?»
Lucie bråstoppet. «Hjem? Til Bergen?» Han kunne vel ikke mene til Det gyldne vildsvin?
«Ja. Jeg antar at du ikke har mer her å bestille, særlig nå som Ditlef Lyche er ferdig med deg.»
 Lucie lot seg ikke vippe av pinnen. «Jeg har allerede en plan for å komme meg hjem, ellers takk som spør,» sa hun stivt, uten å vite hvorfor han hadde spurt. Hun begynte å gå mot trappen, og ingen av de tre mennene stanset henne, men de fulgte etter henne. 
Trappen førte ut til en dårlig opplyst bakgård, og Lucie lette med blikket etter gjerdets åpning. 
«Denne vei,» sa Tyge og åpnet en port som var like høy som resten av plankegjerdet. 
«Takk,» mumlet Lucie da han holdt den åpen for henne. 
Hun lurte på om hun skulle prøve å løpe fra dem, men nølte. Hun følte seg fremdeles uvel og var redd hun skulle besvime igjen. De mørke gatene var ukjente for henne. Dessuten gjorde ikke Tyge og hans venner mine til å ville holde på henne. Hun hadde kommet ned hit for å se etter Leoparden, men nå var det både for sent og for mørkt. Hun fikk prøve igjen i morgen. 
«Du kan reise med meg i morgen. Jeg skal opp til Bergen.»  
Lucie snudde seg mot Tyge. «Nei takk,» svarte hun raskt. Det var det siste hun ønsket. «Jeg venter på Leoparden. Herr Lyche lovet å hente meg her.»
Tyge bare kremtet, og Lucie snudde seg for å se på ham. 
«Vet du noe om herr Bastian Lyches skip Leoparden?» spurte hun da han ikke sa noe.
«Ikke annet enn at du burde innse at din elsker har forlatt deg. Latt deg i stikken.»
Ordene prellet av på henne. «Du tar feil,» sa hun kort og gjorde ikke mine til å forklare. 
«Ja vel. Om du påstår det, så. Men vi følger deg til kroen likevel. Jeg vil ikke ha på meg at noe skulle tilstøte deg når du går alene om kvelden.»
«Det er ikke nødvendig. Jeg klarer meg selv.» Hun så stivt fremfor seg og håpet at hun gikk i riktig retning. 
«Vi er da dannemenn. Galante som de gamle ridderne. Selv om vi nå til dags tydeligvis må beskytte dem som ikke er møyer også,» flirte Tyge, og de to andre kom med en lav latter. 
«Vi kan ta oss en tår når vi likevel er der,» foreslo den mørke adelsmannen, Wilhelm.
«Det kan vi. Om ikke de norske jentene er vennligsinnede, er i alle fall våre egne krojenter det,» istemte den lyse med et flir.
Lucie følte at det var noe hun ikke fikk med seg. Hvorfor hadde de ransaket henne først, for så å la henne gå nå? Hadde Tyge innsett at Lucie ikke hadde det han mente tilhørte ham, eller ventet rovdyret til byttet ante fred og ingen fare?