«Anny! Miss Anny!»

Jack Starling ristet i henne, og blikket klarnet.

«Å gud! Er hun død?» hvisket hun åndeløst.

Babbens livløse kropp lå fremfor henne. Hodet hennes hang slapt til siden, og leppene var blå.

«Legg henne på siden og dunk henne i ryggen,» oppfordret Hallgrim. «Dunk hardt.»

Gustav slo et par ganger med flat hånd, uten at noe skjedde.

«Igjen!»

Gustav slo igjen, og endelig fikk de et livstegn. Babben gulpet og hostet opp vann, men uten å åpne øynene. Og etterpå lå hun like slapp.

Ferdinand gikk frem og tilbake mens han bet på neglene. «Vi må få tak i doktor Sørensen.»

«Hvordan?» spurte Julie med gråten i halsen. «Preben kommer vel ikke tilbake med vognen på flere timer.»

Anny satte seg opp og betraktet det porselenshvite ansiktet fullt av blåmerker. «Puster hun?»

Gustav nikket. «Svakt.»

Hallgrim tok av seg genseren og pakket Babben inn.

«Kjenner dere henne?» spurte Gustav.

Anny måtte anstrenge seg for ikke å briste i gråt. «Hun heter Babben. Vi møtte henne i byen.»

«Vi kan ikke bli her,» sa Hallgrim bestemt. «Hun er iskald. Hvor bor den doktoren?»

«I det blå huset, ikke langt fra kirken,» opplyste Anny.

Hallgrim nikket. «Jeg bærer henne dit. Dere andre kan vente til vognen kommer.»

«Kommer ikke på tale!» utbrøt Anny selv om foten var langt fra god, etter at hun hadde forstuet den uken før. «Vi blir med.»

«Jeg er enig,» sa Aksel. «Dessuten blir det tungt for deg å bære henne hele veien alene. Gustav, Ferdinand, du og jeg kan bytte på det.»

Anny la merke til at han ikke tok med Jack Starling i oppramsingen.

Hallgrim løftet forsiktig opp Babben og passet på at han støttet hodet hennes. «Beklager, men dere vil bare sinke meg.»

Med de ordene la han på sprang mens resten sto måpende igjen.

«At en så stor mann kan bevege seg så raskt,» sa Julie forundret.

Anny snudde seg og fikk øye på Martilde, som satt helt alene på teppet. Hun var for langt unna til å få med seg hva som ble sagt. Anny fikk vondt i hjertet og hastet frem til søsteren.

«Hvem er det som er skadet?» spurte Martilde fortvilet. «Jeg så bare Hallgrim komme løpende med en jente i armene. Det lange, lyse håret … Det er vel ikke …»

Anny ristet fort på hodet. «Det er ikke Hedvig.»

Martilde sank lettet sammen. «Men hvem er det da?»

Klumpen i Annys hals vokste seg stor, og tårene presset på. «Det er Babben.»

Martilde sperret opp øynene. «Babben? Den Babben? Som hjalp meg å flykte fra Sophiahjemmet?»

«Ja.»

«Men jeg forstår ikke. Hvordan kan hun være her?»

De andre gjorde dem selskap. Julie satte seg ved siden av Anny. Hun skalv, og blikket flakket. «Tror dere det er en overfallsmann som har gjort det?»

Anny grøsset og grep hånden hennes. «Jeg aner ikke hva som er skjedd, men jeg synes at vi skal komme oss herfra. «Hjelper du meg med rullestolen, Gustav?»

Julie holdt seg tett inntil Anny og broren. Anny hadde ingen problemer med å skjønne frykten hennes. Det lå en ubehagelig stemning over den vanligvis så idylliske Oldervika, og selv den verdensvante Jack Starling virket utilpass.

De pakket raskt sammen, og Anny prøvde å ikke se for seg Babbens bleke ansikt, våte hår og blå lepper. Aller minst ville hun tenke på at dette aldri ville ha skjedd om hun ikke hadde sagt nei da Babben ba henne om hjelp. For da ville det være hennes feil om Babben døde.

Til toppen