Drømmen om Egerhøi (Heftet)

Serie: Rosehagen 82

Forfatter:

Smaapigerne (Illustratør)

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Illustratør: Smaapigerne
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 82
ISBN/EAN: 9788202573911
Kategori: Romanserier
Omtale Drømmen om Egerhøi

Konstanse venter i spenning på å få vite hva Philip sier til politiet – og på hvordan herr Berner reagerer på de to unges flukt. Hun ønsker å hjelpe Hanna Gerlinde, og vet at hun bør bryte med Theo.
Hans Olesen arbeider tålmodig og målrettet for å få kontroll over Egerhøi. Han forlanger at Stina skal hjelpe ham med å få i stand ekteskap mellom Aron og Caroline.

De hadde virkelig vært heldig med forpakter denne gangen, tenkte Emily. Herr Olesen var minst like dyktig som herr Hedin, og det var deilig å ha byttet ut den vanskelige hustruen hans med Stina. Jo, de hadde gjort et godt valg. Herr Olesen hadde jo også fått skikk på Aron.

Til toppen

Andre utgaver

Drømmen om Egerhøi
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Jenny gransket maleriene som var stilt ut i de tre store vinduene. Alle var av svært høy kvalitet. En ubehagelig usikkerhet fylte henne. Var hun dyktig nok til å bli antatt i et galleri som dette? I, her i hovedstaden? Om hun bare kunne ha vært mer trygg på sitt eget talent! Hun var redd hun var for tidlig ute, og nølte med å gå inn. Det lå en urmaker et par kvartaler unna, og hun kunne se klokkeskiven over inngangsdøren. Hun var for tidlig ute – et kvarter. Det var bedre å være presis, tenkte hun, skiftet pakken med maleriet over til den andre armen og skulle til å skrå over gaten for å ta en liten runde.

Døren til galleriet gikk opp, og hun snudde seg. Hjertet hoppet over et slag. Det var herr Villanger! Også han hadde en pakke under armen, slik han hadde hatt den dagen da hun så ham gå ut fra herr Krohns kunsthandel i Bergen. Betød det at han var blitt avvist på nytt?

Han så henne. Hun hadde vært for sen med å komme seg bort, og stålsatte seg.

«Men er det ikke selveste fru van Heeden,» snerret han. «Står De her og beundrer utstillingen?»

«Ja,» svarte hun.

Han tok et skritt mot henne. «Jeg har ikke glemt hvor nedrig De behandlet meg. Hadde det ikke vært for Dem og alle Deres løgner og intriger, hadde Agnes og jeg vært lykkelig gift nå.» Han stirret henne inn i øynene, som om han forsøkte å lese tankene hennes – for å få vite nøyaktig hva hun hadde gjort for å få moren til å avvise ham.

«De var ikke ærlig mot min mor,» svarte hun.

«De fikk henne til å tro på ondsinnede rykter.!»

Hun trakk på skuldrene og kastet et blikk mot klokkeskiven. Det var ti minutter til det avtalte tidspunktet.

«Jeg skal være storsinnet nok til å gjøre Dem oppmerksom på noen ubehagelige rykter som gå her i byen.»

Hun støkk. Hvor ville han?

«Er De på vei inn dit?» Han nikket mot galleriet.

Hun svarte ikke.

«De behøver ikke å gjøre Dem forhåpninger om å bli antatt der. På grunn av ryktene jeg nevnte.»

«Hva slags rykter er det De snakker om?»

«Ryktene som går om Dem.» Han la hodet på skakke. «Det er på tide at noen våger å gjøre Dem oppmerksom på hva som sies om Dem. Jeg skulle gjerne ha hørt hva ryktene sa om meg, før de nådde Agnes. Da ville mye ha vært annerledes.»

Hun kunne ikke gjøre ham oppmerksom på at det i hans tilfelle ikke dreide seg om rykter, men om hva etterforskeren hadde funnet ut. «Hva sier så disse ryktene?»

«At De ikke maler bildene Deres selv.»

«Hva?» Hun hadde ropt ut, og så seg om til alle kanter. Det lot ikke til at noen tok notis av dem.

«De maler det første laget. Så fullfører Deres mor eller far bildet, og De utgir det for å være Deres eget.»

Hun visste ikke om hun skulle le eller gråte. «Det er jo en latterlig påstand!»

«Er det nå det? Her har vi en svært ung kvinne, hvis foreldre begge er anerkjente kunstmalere – særlig faren. Skulle ikke foreldrene ønske å hjelpe henne? Deres egen forfengelighet driver dem. De sier antagelig til seg selv at de bare retter litt her og der, som en form for undervisning.»

Et iskaldt raseri fylte henne. «Dersom det går et slikt rykte om meg, må det være De som står bak. Noe så latterlig og ondsinnet kunne ikke andre ha funnet på.»

«De får tro som De vil. Jeg gjentar bare hva som sies stadig oftere der Kristianias kunstmalere ferdes.»

«Hvorfor skulle de snakke om meg? De kjenner meg ikke.»

«De har hatt utstilling her i byen. Miljøet i vårt lille land er ikke så stort.» Han lettet på hatten. «Far vel. Jeg sier ikke på gjensyn. Jeg har ikke noe ønske om å se Dem igjen. Til det har De ødelagt for mye for meg.» Han gikk sin vei med lange skritt. Snart rundet han et hjørne og ble borte.

Hun skuttet seg, som for å riste av seg det ubehagelige møtet. Hun måtte forsøke å glemme det han hadde sagt. Det var nok noe han hadde diktet opp her opp nå, for å såre henne og gjøre henne usikker. Ingen ville tro ham dersom han hevdet noe så vanvittig. Hun åpnet øren til galleriet og gikk inn.

Til toppen

Bøker i serien