Rakel smilte for seg selv og tok det hele inn. I tillegg til hovedhuset og vognskjulet, lå lillehuset og bryggerhuset mot øst. I sørøst lå gårdsveien med lindealleen og jordene på hver side og med grønnsaksåkeren øverst. I sør lå fjøset og stallen. Hun smilte fornøyd. Dette var det vakreste sted på jord.
Da Rakel kom inn på tunet, så hun at det var dekket på under tuntreet slik faren hadde sagt. Der var det skygge, og temperaturen var behagelig. Moren, farmoren og tante Esther satt allerede ved bordet. Moren reiste seg og kom Rakel i møte. Etter å ha gitt hverandre en klem og vekslet noen ord, satte de seg.
Først nå kikket Rakel bort på farmoren. Hun lot som hun var opptatt med servietten og overså henne fullstendig. Det var Rakel vant til. Farmoren mente at Rakel ikke var en av familien, og det hadde hun aldri lagt skjul på.
Det rumlet i magen da Rakel så hva Inga hadde satt frem til dem. Det sto både nybakt brød, smør, syltetøy og spekeskinke på bordet. Til maten var det kaffe, frisk melk og ripssaft fra fjorårets bærhøst. Saften var så syrlig at tungen nesten krøllet seg da hun tok en slurk.
Praten gikk lystig rundt bordet. Esther fortalte en morsom historie fra skolen, og snart lo alle sammen. Unntatt farmoren. Rakel holdt et øye med henne. Hun sa ikke stort, holdt seg alltid i bakgrunnen og observerte. Av og til kom hun med vonde stikk, oftest rettet mot Rakel eller moren. Men denne dagen så farmoren ut til å være i godt humør.
Da måltidet var over, sa Rakel til moren at hun ville ta en titt på Dagros og gikk i vei mot jordet der kuene sto. Men hun hadde ikke gått mange skrittene før hun hørte at noen kom etter. Hun snudde seg og så at det var farmoren. Som alltid gikk hun kledd i svart, og det ga det bleke ansiktet og de lyseblå øynene et nesten sykelig skjær.
– Du skal gjøre noe for meg, sa hun uten videre innledning. – Sønnen min har fått det for seg at han skal sette i stand mølla, og han nekter å høre på fornuft. Ovreid har ikke råd til en slik utgift, ikke etter at potetkjelleren måtte repareres i vinter.
– Jeg er sikker på at far vet hva han gjør, svarte Rakel kort.
– Tåpelige jentunge, fnøs farmoren. – Tror du ikke jeg vet hvordan denne gården skal drives? Min avdøde mann var en døgenikt. Hadde det ikke vært for meg, ville ikke Ovreid ha overlevd!
Rakel bet tennene sammen. Farfaren hadde vært død i fem år, og hun husket ham som god på alle måter.
– Han var udugelig, fortsatte farmoren. – Og sønnen hans har det samme i seg. Han vil ta sjanser, bruke mer penger enn han har, og det vil gå galt. I sin iver vil han ødelegge alt jeg har bygget opp. Og det er her du kommer inn.
Farmoren så lenge på Rakel før hun fortsatte: – Mot min vilje og fordi min sønn ikke har greid å sette en arving til verden, vil Ovreid bli din med tiden. Men om du vil ha en gård å overta, må du handle nå.
– Far vil ikke lytte til meg, begynte Rakel.
– Det vet jeg vel, avbrøt farmoren. – Tror du jeg er enfoldig? Din far hører ikke på andre enn seg selv, jeg vet bedre enn å be deg snakke ham til fornuft. Men det er noe annet du kan gjøre for å redde gården.
Til toppen