I neste øyeblikk hørte hun hundeglam.

«Det er bare en hund, Filip!»

Han var fremdeles på vakt, og holdt en avvergende hånd mot henne. «Kle deg, og gjem deg bak knausen. Ta med deg sakene våre.»

Hun gjorde som han sa, og fikk på seg den brune linskjorten og den stive lærbuksen i en fei. Hun holdt på med skoene da hun kikket opp, og oppdaget at Filip hadde gått bort fra henne. Som om han ville avlede henne fra hunden. Men det fantes vel ikke aggressive hunder her, som ville gå til angrep?

En hund kunne bite Filip i leggen slik at han falt. Deretter ville hunden søke mot strupen. Og nå hadde de ikke bål som hun kunne bruke som fakkel. De burde rope om hjelp, så eieren kalte hunden tilbake.

Med mindre de satt inne i gårdshuset og ikke visste at hunden hadde fått ferten av fremmede.

Skyndsomt la Malin skrinet under noen visne bregner, og ikke langt unna la hun sakene deres. Men hunder var ikke ute etter sølv og tasker, skjønt den nok ville like kjøttet hun hadde fått av ekteparet som rodde henne hit.

Hun fortet seg å pakke ut kledet, og tok det tørkede kjøttet med seg og beveget seg i samme retning som Filip. Hun holdt seg lavt, i håp om at lyng og brake skulle skjule henne. Men de ville også avsløre henne om de knakk under vekten hennes.

Hun skimtet Filips skikkelse omtrent femti skritt fra henne. Hunden bjeffet iltert. Den var lett å få øye på med den gapende munnen. Så vidt hun kunne se, kunne det være en stor elghund. Den ble hindret i å komme helt bort til Filip, som om den ble holdt igjen.

Med ett oppdaget hun enda en skikkelse. Hun la seg flatt ned bak en veltet trestamme, og kikket mot dem på undersiden.

«Hvor er kvinnfolket?» buldret en mannsstemme. «Hun er her, ikke si noe annet! Tøsen så henne stå og se nedover mot tjernet.»

«Hun må være her, for det var bålrøyk ovenfor Kråketippen lenge før mannen kom.» Det var en kvinne.

Malin gispet. Hvorfor spurte de etter henne? Hvis det var henne de spurte etter, da. Hadde ikke Filip kommet alene? Nei, det måtte være en annen de mente.

Hun vurderte å gå frem, men usikkerheten gjorde at hun holdt tilbake. Hva var de ute etter? Hvorfor henne? Var det forbudt å slå leir i utmark?

«Det er ingen andre her enn meg,» hørtes Filips rolige røst. «Hva vil dere?»

«Vi så deg gå over jordene. Du kommer fra Hopsviken, fra skipet som ligger forankret der nede?»

«Ja, det stemmer.»

Malin kjente ikke redsel. Sælenbonden og hans kone hadde sagt at gårdbrukerne var vennlige. Hvis disse var fra gården, da … det var ikke sikkert. Det kunne være omstreifere. Hun burde uansett gi seg til kjenne.

Men så begynte de å gå nærmere Filip. Han ble stående.

«Min mor vil se kvinnen. Hun vil se om det er den samme som var i byen, på Nikolaikirkeallmenningen.»

Malin rynket pannen. Hva var dette?

«For hvis det er det, er det ingen tvil om at du er ansvarlig for min fars død.»

«Din fars død? Hva mener du?» hørtes Filips stemme.

Hadde noen dødd i sykestuen denne uken? Det hadde ikke Filip nevnt for Malin. Burde han ikke si det? Nei, kanskje ikke. De hadde ikke snakket om slikt.

«Det var en kvinne som tok seg av min mor forrige mandag. En kvinne som arbeider i sykestuen i kirken. Min mor har sett dere sammen flere ganger der. Vi vet at du pleier å være der. Vi vil se kvinnen! Hvor er hun?»

Malin forsto fremdeles ingenting. Hvem var disse menneskene? De måtte være omstreifere som hadde vært i byen, og som nå hadde vandret hit.

Hun trodde ikke at det kunne ha noe å si om hun gikk frem. Skrinet var gjemt, og hun hadde ingenting av verdi på seg. Bare ringen hun hadde fått av Filip. For sikkerhets skyld tok hun den av seg og slapp den ned i utringningen. Så reiste hun seg.

«Her er jeg,»

«Det er henne!» skrek konen og pekte mot Malin.

Det var for mørkt til at hun kunne se ansiktene deres, men mannen virket ung, kanskje i tyveårene, og kvinnen kunne være dobbelt så gammel.

«Da er det de to! Hun så på mestermannen like før han avrettet Karl. Og mestermannen rykket til. Akkurat slik han gjorde nå. Det er ham!»

«Forbannet!» freste mannen.

Malin var så forskrekket at hun ikke hadde ord. Kvinnen var bondekonen som hadde bedt for sin manns liv. Hun som hadde kommet til Nikolaikirken hver dag uten å snakke, uten å våge å be engelen om å be Gud spare mannens liv.

I neste øyeblikk var hunden sluppet. Den bykset over marken mot Malin, så fort at hun ikke rakk å reagere. I neste øyeblikk hoppet den opp, slo forlabbene mot brystkassen hennes, så pusten ble slått ut av henne. Så lå hun på bakken. Hundenes kjeft lå over halsen hennes, og sikkelet var seigt og illeluktende.

Malin våget ikke å røre seg, men ble liggende helt i ro. En kommando fra de to menneskene, og hunden ville rive opp den tynne huden hennes.

Filip ropte noe, men under hundens pesing skjelnet ikke Malin ordene.

Med vidt oppsperrede øyne kunne hun i sidesynet se at mannen holdt en dolk mot Filips hals.

Kvinnens stemme var i fistel. «Heng ham, sønn! Jeg vet at det er ham, han som holdt seg med den såkalte engelen ved sykestuen. Han må være mestermannen. Han som tok livet av din far. Han fortjener å dø! Og det gjør hun også, som ikke gjorde det spøtt for å hjelpe! Heng dem i eiken!»

Kvinnen kom gående mot Malin med tauet hunden hadde vært sikret med. En strupelyd unnslapp henne da hun oppdaget at i enden av tauet var det en renneløkke.

«Øye for øye, tann for tann,» sa bondekonen mens hun skar en grimase som oste av forakt. «Bergens mestermann vil aldri vende tilbake til byen. Han skal kastes i vårt bunnløse tjern. Sammen med den sorte engel.»

Til toppen