| Forfatter: | May Lis Ruus |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Nattmannens datter |
| Serienummer: | 15 |
| ISBN/EAN: | 9788202424589 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Dukkemesteren
Lucie får svar på flere av de mystiske hendelsene som har forfulgt henne.
Samtidig nærmer det seg tiden for at de eldste skal forlate Manufakturhuset, men
Lucie vet ikke hva hennes formynder vil bestemme for henne. En dag sitter hun
ved vevstolen og ser to skikkelser på den utrygge isen på
Lungegårdsvannet.
Lucie flyttet blikket lenger ut. Rett ved siden av den fastfrosne færingen til bispen så hun tydelig noe som beveget seg i retning av en lang, mørk råk midt på vannet. Var det folk på isen? Hun klistret ansiktet mot det ruglete vindusglasset.
Den ene skikkelsen var lavere enn den andre, og det var som om hjertet stanset i brystet på Lucie da hun gjenkjente bevegelsene til barnet som løp utover den usikre isen.
UTDRAG FRA BOKEN:
«Jeg følger deg,» sa vekteren bestemt. «Selv om det er tirsdag, begynner det å bli sent, og skjenkestuene er fremdeles åpne. Det er folk ute. Drukne folk.»
Nattmannen nikket mot vekteren og snudde ryggen til. «Kom igjen, Bo. Vi har arbeid å utføre.»
De to begynte å gå, og Lucie følte seg avvist. Hun sto og så etter dem, og la nesten ikke merke til at vekteren kremtet ved siden av henne.
«Kommer du?»
Hun blunket et par ganger. «Det er ikke nødvendig. Jeg kan gå alene. Jeg er vant til det.»
«Men i mørket er det noe annet. Byen er full av …» Han gjorde en ubehjelpelig bevegelse med den hånden som holdt lykten.
Lucie smilte beroligende til ham. «Jeg er ikke redd.»
«Det er min plikt å følge folk som ikke kan ta vare på seg selv, hjem.»
«Men jeg kan ta vare på meg selv.»
«Da er du mer godtroende enn du ser ut til, frøken. Byen er ikke et sted for en ung, ansiktsvakker pike som deg. Du aner ikke hvor mye vi ser i løpet av en kveld og natt.»
Lucie ville ikke vite mer, og nikket fort. Det så ikke ut til at hun fikk snakket med faren i kveld likevel. «Ja vel. Hvis det ikke er til bry.»
Vekteren smilte endelig og begynte å gå. Bo hadde begynt å trekke kjerren, og fulgte etter nattmannen mot Bryggen. Én gang så faren i Lucies retning, men så snudde han seg og gikk videre.
«Det er ikke første gang han har vært i slåsskamp, den mannen.»
«Nattmannen?» spurte Lucie og så opp på vekteren.
Han nikket. «Han er ikke nettopp mors beste barn.»
«Mener De at han ofte havner i slagsmål?» spurte Lucie overrasket. Hun kjente at det strittet imot inne i henne.
«Det hender. Men nå skal det vel sies at det sjelden er han som ypper til kamp. Det er som oftest andre som roper skjellsord og kaster stein etter dem. Ofte er det tilreisende. Byborgerne lar dem som regel gå i fred. Det er som om de ikke ser rakkeren og hans dreng. Forresten er det drengen som er den som pleier å havne i klammeri. Nestor Natmand gjør som han skal, og har lært seg å overse dem som plager ham. Unggutten er mer hissig av seg, har jeg inntrykk av. Det er vel ikke så lett å tilpasse seg et slikt liv, der alle skyr dem som pesten.»
Lucie svarte ikke. Hun var opprørt over at faren og Bo kunne bli angrepet bare fordi de hadde et yrke som folk avskydde. De burde ha blitt aktet for arbeidet de gjorde!
De gikk gjennom Hollenderstredet og passerte Korskirken. Noen bryggesjauere stirret utilslørt på henne, og Lucie følte seg med ett tryggere sammen med vekteren.
«I morgen skal de utføre rakkergjerningen,» sa vekteren dagligdags, som om han snakket om været.
Ordenes betydning gikk langsomt opp for Lucie. «Rakkergjerningen?»
«Det stemmer. Det skal være en henrettelse på Rakkerhaugen.»
«Hen … rettelse?»
Vekteren snudde seg og så inngående på henne. «Ja. Du forstår vel hva jeg mener? En halshugging.»
Hun nikket. «Ja, selvsagt, jeg bare … jeg ble overrasket.»
«Det er en kvinne som skal miste hodet. Mer vet jeg ikke. Arresten er full av fanger, så jeg vet ikke hvem, eller om det er flere enn én.»
«Vet du om hun heter Stinche?» Lucie holdt pusten.
Lucie flyttet blikket lenger ut. Rett ved siden av den fastfrosne færingen til bispen så hun tydelig noe som beveget seg i retning av en lang, mørk råk midt på vannet. Var det folk på isen? Hun klistret ansiktet mot det ruglete vindusglasset.
Den ene skikkelsen var lavere enn den andre, og det var som om hjertet stanset i brystet på Lucie da hun gjenkjente bevegelsene til barnet som løp utover den usikre isen.
UTDRAG FRA BOKEN:
«Jeg følger deg,» sa vekteren bestemt. «Selv om det er tirsdag, begynner det å bli sent, og skjenkestuene er fremdeles åpne. Det er folk ute. Drukne folk.»
Nattmannen nikket mot vekteren og snudde ryggen til. «Kom igjen, Bo. Vi har arbeid å utføre.»
De to begynte å gå, og Lucie følte seg avvist. Hun sto og så etter dem, og la nesten ikke merke til at vekteren kremtet ved siden av henne.
«Kommer du?»
Hun blunket et par ganger. «Det er ikke nødvendig. Jeg kan gå alene. Jeg er vant til det.»
«Men i mørket er det noe annet. Byen er full av …» Han gjorde en ubehjelpelig bevegelse med den hånden som holdt lykten.
Lucie smilte beroligende til ham. «Jeg er ikke redd.»
«Det er min plikt å følge folk som ikke kan ta vare på seg selv, hjem.»
«Men jeg kan ta vare på meg selv.»
«Da er du mer godtroende enn du ser ut til, frøken. Byen er ikke et sted for en ung, ansiktsvakker pike som deg. Du aner ikke hvor mye vi ser i løpet av en kveld og natt.»
Lucie ville ikke vite mer, og nikket fort. Det så ikke ut til at hun fikk snakket med faren i kveld likevel. «Ja vel. Hvis det ikke er til bry.»
Vekteren smilte endelig og begynte å gå. Bo hadde begynt å trekke kjerren, og fulgte etter nattmannen mot Bryggen. Én gang så faren i Lucies retning, men så snudde han seg og gikk videre.
«Det er ikke første gang han har vært i slåsskamp, den mannen.»
«Nattmannen?» spurte Lucie og så opp på vekteren.
Han nikket. «Han er ikke nettopp mors beste barn.»
«Mener De at han ofte havner i slagsmål?» spurte Lucie overrasket. Hun kjente at det strittet imot inne i henne.
«Det hender. Men nå skal det vel sies at det sjelden er han som ypper til kamp. Det er som oftest andre som roper skjellsord og kaster stein etter dem. Ofte er det tilreisende. Byborgerne lar dem som regel gå i fred. Det er som om de ikke ser rakkeren og hans dreng. Forresten er det drengen som er den som pleier å havne i klammeri. Nestor Natmand gjør som han skal, og har lært seg å overse dem som plager ham. Unggutten er mer hissig av seg, har jeg inntrykk av. Det er vel ikke så lett å tilpasse seg et slikt liv, der alle skyr dem som pesten.»
Lucie svarte ikke. Hun var opprørt over at faren og Bo kunne bli angrepet bare fordi de hadde et yrke som folk avskydde. De burde ha blitt aktet for arbeidet de gjorde!
De gikk gjennom Hollenderstredet og passerte Korskirken. Noen bryggesjauere stirret utilslørt på henne, og Lucie følte seg med ett tryggere sammen med vekteren.
«I morgen skal de utføre rakkergjerningen,» sa vekteren dagligdags, som om han snakket om været.
Ordenes betydning gikk langsomt opp for Lucie. «Rakkergjerningen?»
«Det stemmer. Det skal være en henrettelse på Rakkerhaugen.»
«Hen … rettelse?»
Vekteren snudde seg og så inngående på henne. «Ja. Du forstår vel hva jeg mener? En halshugging.»
Hun nikket. «Ja, selvsagt, jeg bare … jeg ble overrasket.»
«Det er en kvinne som skal miste hodet. Mer vet jeg ikke. Arresten er full av fanger, så jeg vet ikke hvem, eller om det er flere enn én.»
«Vet du om hun heter Stinche?» Lucie holdt pusten.
Andre utgaver
| Dukkemesteren | |||
| Bokmål | Ebok | 2013 | |
| Dukkemesteren | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2023 | |
