Novellesamlingen Eksil og kongerike ble det siste skjønnlitterære verket som utkom mens Camus ennå levde. Samlingen ble påbegynt i 1952 og utgitt i 1957, samme år som han fikk Nobelprisen i litteratur. På mesterlig vis, innenfor dagliglivets realistiske rammer, klarer Camus å stille spørsmålstegn ved menneskets opplevelse av identitet og tilhørighet. Gjennom bevisst bruk av allegoriske og symbolske virkemidler, beskrives jakten på et meningsfullt liv, alt mens en underliggende følese av å være i eksil preger hovedpersonene.
«I den kalde tørre nattens dybde oppsto tusener av stjerner, glitrende biter av is som rev seg løs og gled forsiktig mot horisonten. Janine kunne ikke ta øynene fra disse fykende flammene. Hun dreide med dem, og den samme urørlige bevegelsen forente henne litt etter litt med hennes innerste vesen, der kulde og begjær lå i kamp. Foran henne falt stjernene én etter én ned mot ørkenens steiner og sluknet, og hver gang åpnet Janine seg enda litt mer mot natten.»
