Ekteskapelig ulykke (Heftet)

Serie: Sønnavind 82

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 82
ISBN/EAN: 9788202510459
Kategori: Romanserier
Omtale Ekteskapelig ulykke

Henrik og Benedictes ekteskap skranter, til og med herr Bolstad Syversen merker det og er bekymret. Fortvilet over Benedictes sinne og hånord, søker Henrik trøst andre steder …
Det går ikke bedre med Rosalind og Leif. Selv om hun har flyttet fra ham, oppsøker han henne til stadighet.

Rosalind satte fra seg barnevognen og skulle til å løfte opp Lillegutt. Da oppdaget hun en mørk skygge som kom frem fra baksiden av stallen. «Leif!» kom det som et oppgitt stønn ut av henne. Først moren hans, deretter Margit, og nå ham!
Han tok et hardt tak i armen hennes. «Jeg vil ha deg tilbake,» kom det bestemt.
«Ikke vær dum, Leif. Du vet at jeg ikke kan flytte tilbake etter det du gjorde mot meg.»
Han løftet armen til slag.

Til toppen

Andre utgaver

Ekteskapelig ulykke
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Først da Henrik var kommet ut av porten, gikk det opp for ham at han gikk i den skitne arbeidsskjorten og de minst like skitne buksene. Han var bustete på håret og hadde ikke pusset tennene siden i morges, han kunne ikke gå på besøk til frøken Skarnes slik han så ut. Dessuten aktet han ikke gå til henne heller. Ikke fordi han ønsket å være trofast mot Benedicte, hun fortjente ikke bedre, men fordi han ikke var slik. Han husket hvordan tante Ulrikke og onkel Kristian hadde innpodet i ham viktigheten av å leve et sømmelig liv. Det samme hadde Elise og Johan. Alle i familien oppførte seg redelig. Med noen få unntak. Anna Katarina til tante Hilda hadde visst vært ganske utsvevende, og det hadde visstnok tante Hilda også da hun var ung. Men det var lenge siden.
 Han fnyste foraktelig av seg selv. Hvor dumme tanker gikk det egentlig an å få? Julie Skarnes var gammel nok til å være tanten hans, hun var en ekkel og innpåsliten jomfru som var ute etter et par mannebein, om mannen var gift eller ikke. Dessuten nyttet det ikke å hevne seg på Benedicte ved å kaste seg i armene på en annen, Benedicte ble ikke noe snillere av det.
 Han gikk fort og innbitt, snart rant svetten av ham. Med vilje hadde han valgt å gå oppover istedenfor nedover, så slapp han å risikere å møte henne. 
 Det begynte å mørkne, sommerens lyse dager var forbi. Han likte mørket, forresten. Da slapp han å møte kjente. Etter at han var blitt trikkekonduktør på Ekebergbanen, var det flere som kjente ham igjen og gjerne ville slå av en prat. Med det humøret han var i nå, og i de møkkete klærne, var det best å holde seg for seg selv.
 Tanken på Benedicte kom tilbake til ham, han knyttet nevene og kjente sinnet fylle kroppen. Hva skulle han gjøre for å holde ut med henne? Han kunne ikke bare dra sin vei, han var ansatt av herr Bolstad Syversen. Ikke kunne han jage henne på dør heller, for hvor skulle hun gjøre av seg? Dessuten var det Karoline. Først og fremst henne. Hvordan skulle han kunne gjøre sin elskede lille datter til et skilsmissebarn? Han ristet på hodet og bet tennene sammen. Det hele var håpløst. Det eneste han kunne gjøre, var å holde ut og håpe på noen fredelige år for seg selv når Karoline var blitt voksen.
 Han hadde ikke lagt merke til hvor han gikk og oppdaget med ett at han hadde gått i en stor bue og kommet ned til Mosseveien. Han var nødt til å gå opp Nordstrandsveien og komme seg hjem, ellers ville Benedicte sette himmel og jord i bevegelse. Det fikk ikke hjelpe om han ble nødt til å gå forbi frøken Skarnes.
 Huset hennes lå i mørket. Nei, forresten, der så han et lite lys i annen etasje. Det måtte være rommet hennes. Eierne var tydeligvis ikke hjemme.
 Han gikk så fort han kunne og skrådde over veien for å slippe komme for nær. Da han var kommet rett overfor huset, hørte han et vindu bli åpnet og en lys kvinnestemme som ropte lavt: «Henrik, det er her!»
 Han våget ikke annet enn å lystre. Han kunne late som om han var syk, eller si at det hadde hendt noe hjemme, han behøvde absolutt ikke bli hos henne. 
 I neste øyeblikk så han henne for seg i den tynne sommerkjolen og kjente hvordan lysten bredte seg gjennom kroppen.
 Hun åpnet døren for ham før han hadde nådd opp til øverste trappetrinn. «Jeg begynte å bli redd for at det var kommet noe i veien,» sa hun med den samme myke stemmen som sist.
 Henrik visste ikke hva han skulle si. I det samme husket han hva han hadde på seg og mumlet: «Unnskyld klærne mine. Jeg rakk ikke å skifte.»
 «Hadde du det så travelt?» hvisket hun.
 Han kjente at han ble glovarm. «Nei. Det vil si. Det er så mye å gjøre hjemme.»
 «Det vet jeg. Jeg har forstått det på herr Bolstad Syversen også. Men i kveld kan vi prate om det, hvis du vil. Det hjelper.»
 Hun gikk foran ham opp trappen, og de kom inn i et lite, men koselig værelse. Det var teppe på gulvet og et vakkert teppe på sengen, et lite, utskåret skrivebord, bokhylle og en liten rund vedovn i det ene hjørnet. 
 «Sett deg!» sa hun og dirigerte ham ned på sengekanten. «Du er sliten etter en lang arbeidsdag og trenger å hvile deg. Jeg har laget te til oss, jeg skal bare ned på kjøkkenet og hente den.»
 Hun forsvant ut, og han ble sittende der på sengekanten og spørre seg selv hva han i all verden hadde rotet seg bort i. Da falt blikket hans på et lite fotografi som sto på bokhyllen. Han gikk bort dit, løftet det opp og så et ungt par som sto med armene om hverandre. Det var ingen tvil om at kvinnen var Julie Skarnes. Hun hadde langt, krøllet hår og smilte forelsket til den unge mannen. Hun var pen, og det var ingen tvil om at hun hadde en fullkommen kropp.
 Kanskje hun ikke var gammel jomfru likevel? Kanskje hun hadde vært forlovet, men mistet forloveden i en ulykke?
 Han hørte skritt i trappen og skyndte seg bort til sengekanten igjen. Hun kom inn med et brett med kopper og kakefat og satte det på et lite bord foran ham.
 Henrik ble nervøs. Dette ville ta tid, og han hadde vært lenge hjemmefra allerede.
 Hun måtte ha sett noe på ansiktsuttrykket hans og spurte. «Er du ikke sulten? Du vil kanskje bare prate?»
 Hva mener hun med «prate»? tenkte han.
 Han nikket. «Beklager, men jeg spiste sen middag.»
 Hun lo. «Det visste jeg jo. Vi kan prate først og drikke teen etterpå. Det gjør ikke noe om den blir kald.»
 Hun skjøv bordet unna og satte seg ved siden av ham. Hun tok hånden hans i sin. «Jeg har så vondt av deg, Henrik. Du fortjener ikke å ha det slik. Selv naboene snakker om dere og rister på hodet. De synes synd på deg, de også.» Hun strøk ham ømt over kinnet. 
 Brått, og uten at han visste hvordan, lå de i hverandres armer. Henrik visste at han var fortapt, lengselen etter en kvinne overmannet ham. Han la seg over henne, kysset henne med en grådighet som nesten skremte ham selv, dro skjørtet hennes opp, og snart var han inni henne. 
Sammen nådde de svimlende høyder, han kunne ikke huske å ha opplevd noe liknende med verken Benedicte eller Magnhild. Det var som et lynnedslag, en eksplosjon.
  Han var skamfull da det var over. Mumlet noe om at Benedicte kanskje gikk og lette etter ham og ringte politiet for å etterlyse ham.
 Julie reiste seg opp med det samme og glattet på skjørtet. Hun virket ikke like brydd som ham, men sendte ham et varmt smil.
 Ikke lenge etter tumlet han ut av ytterdøren og vaklet bort til porten mens avskjedordene hennes gjenlød, myke og forførende, i ørene hans: «Da ser jeg deg snart igjen, håper jeg.»
 Han måtte holde seg unna henne, dette var det glade vanvidd.

Til toppen

Bøker i serien