Serena gikk ut i hallen. Uten at hun helt forsto hvorfor, åpnet hun døren til et lite nøkkelskap. Inni hang det flere nøkler. Det var som om noen ba henne om å plukke ut en av dem, og hun lystret. Hun fant en eldgammel nøkkel og skyndte seg å lukke skapdøren. Nærmest som i transe gikk hun deretter opp trappen og satte kurs for det forbudte værelset. Hun stakk nøkkelen i nøkkelhullet og vred om. Døren ga fra seg et lite knirk da hun åpnet den på vid gap. Et kaldt gufs slo mot henne. Hun kjente kulden bre seg i kroppen og trakk seg litt tilbake. Selv på litt avstand kunne hun kjenne at det luktet rått der inne. 
Likevel gikk hun inn i rommet og ble stående og se seg om. Det var støv overalt, og det som hadde vært av møbler, var knust og ødelagt. Det morkne gulvet var skittent, og vinduet var så igjengrodd at det var umulig å se ut av dem. 
Da det knirket i en gulvplanke, ble hun stående som frosset fast. Det kjentes ut som om gulvet gynget, og hun fant fort ut at hun måtte trå forsiktig tilbake. Da hun sto ved døren, pustet hun lettet ut. Gulvet var helt morkent. Hun kunne ha falt ned i første etasje og slått seg i hjel om hun hadde blitt stående eller gått videre. Såpass forsto hun.
Hun så inn i rommet igjen og funderte på hvorfor ingen kunne gå inn der. Det med gulvet forsto hun, men det var vel mulig å reparere? Hvorfor stenge et så stort rom og la det stå ubrukt? Nei, dette klarte hun bare ikke å forstå.
Hun gikk helt ut og skulle til å lukke døren, da hun kjente at noen dro i fletten hennes. Hun ble stående stiv. Torde ikke røre seg. Hva var det?
«Er det noen der inne?» spurte hun lavt. Egentlig var hun livredd for å få svar, men samtidig var hun nysgjerrig, for hun var sikker på at noen hadde rørt ved henne. Det var ikke innbilning. 
Hun fikk ikke noe svar, men i stedet kjente hun en kvalmende lukt som fikk det til å velte seg i magen hennes. Hva hadde skjedd i dette rommet? Brått fikk hun en fornemmelse av at det var noe farlig der inne.
Likevel spurte hun igjen. Og nå hørte hun at noe rørte på seg der inne. Hun stilte seg på dørstokken, torde ikke gå lenger på grunn av det ødelagte gulvet. 
«Hvem er du?» spurte hun. Det formelig sitret i hele kroppen. Hun var redd nå. Livredd. Likevel sto hun der og stirret på noe hun ikke så og ikke forsto.
«Gå! Kom deg vekk!» lød en dyp mannsstemme. «Du er en inntrenger, og jeg kommer til å … Det er trolldom her! Gården er dømt, og det samme er menneskene som bor her! Det ble kastet gand over gården for mange år siden. Jeg er her, men jeg passer ikke på dere.» 
Serena ble valen i kroppen og måtte jobbe med å få den til å reagere. Da hun endelig klarte å løsrive seg, vendte hun om, smelte døren igjen, vred om nøkkelen og tok den med seg. Så sprang hun ned trappen. Vel nede i hallen ble hun stående og stirre ut i luften. Endelig klarte hun å puste ordentlig. Hva var det hun hadde vært vitne til? Hun kjente seg kvalm, og det rumlet i magen. Hjertet dunket så hardt at hun kunne høre sine egne hjerteslag. Dette kunne umulig Sigmund vite noe om. Eller var det akkurat derfor han ikke lot noen gå inn der? Men det var i så fall forferdelig gjort. Slikt kan man ikke holde hemmelig. Dømt? Kastet gand? Nei, den slags tror jeg ikke på. Jeg må ha innbilt meg alt sammen, fordi jeg var usikker på hva som var der inne. Det var kun et nedstøvet rom. Årsaken til at det var stengt av kom av det morkne gulvet. Så dum jeg er. Tenk at jeg … Det var bare innbilling.
Hun åpnet skapet, hengte nøkkelen tilbake på plass og lukket døren fort. Da kjente hun at hjertet begynte å slå roligere. Nå hørte hun også at Sigmund spilte fra stuen. Behagelige og beroligende toner som også roet henne. Det kunne umulig være djevelskap her. Nei, ikke her hvor det ble spilt så mye vakker musikk.

Til toppen