Julie var såre fornøyd med at hun hadde greid å overtale Sofie til å bli hjemme. Kanskje dette var den sjansen hun hadde ventet på? Sjansen til å så splid mellom Sofie og Anders. 
Da hun kom inn på sykeværelset litt senere, satt Anders i en rullestol borte ved vinduet. Han hadde blikket vendt stivt fremfor seg, som om tankene hans var på vandring. Hun la merke til at han var ubarbert, og håret var ugredd. Han så i det hele tatt nokså medtatt ut, syntes hun, og det var uvant og rart å se broren slik. Han som alltid hadde så mange jern i ilden. Nå var det som om luften hadde gått ut av ham. Det var vondt å se. 
– Hvordan har min kjære bror det i dag? spurte Julie og satte seg på stolen som sto der. 
– Ikke noe særlig bra, svarte Anders. 
– De steller vel pent med deg her, gjør de ikke? Det er så mange vakre sykesøstre her, og det er da vel ikke noe i veien med øynene dine? sa hun ertende. 
Han sukket oppgitt, orket visst ikke å kommentere det engang. 
– Jeg har med en bok til deg. Det er en Knut Hamsun-bok.
Hun dro den opp fra vesken sin og rakte ham den, men han gjorde ikke mine til å ta imot. 
– Jeg legger den her på bordet, så kan du lese den når du har tid. 
I det samme hun sa det, måtte hun bite seg hardt på innsiden av kinnet. 
Han sendte henne et kjølig blikk. – Jeg tror ikke tid blir noe problem, sa han syrlig.
Julie stirret på ham, men anstrengte seg for ikke å vise hva hun følte. At man kunne forandre seg så grunnleggende på så kort tid, var virkelig forbausende. 
– Å, du kommer da til å kunne arbeide selv om beina dine ikke virker. Det er da ikke noe galt med hodet ditt. 
Hun var kvikk i tonen tilbake, hun måtte det. Hun var nødt til å overse irritasjonen og forsøke å gjøre det beste ut av det. 
– Jeg har også med annet lesestoff til deg. Aviser fra de siste dagene. Du trenger å holde deg oppdatert på det som skjer i verden. 
– Jeg trenger så visst ikke å holde meg oppdatert. Jeg trenger ingen verdens ting lenger, sa han surt. 
Julie valgte å overhøre det. 
– Er mor blitt informert? spurte han. 
– Ja, hun har fått høre om ulykken, og hun har bedt om å bli utskrevet. Etter planen kommer hun hjem i morgen. 
Anders lukket øynene. Hun skjønte at han ikke likte dette. Han var selvsagt engstelig for at den ublide skjebnen som hadde rammet ham, skulle gå utover moren. Til tross for at det virket som han ga blaffen i sitt eget liv, hadde han fortsatt omtanke for sin familie. 
– Det går nok bra, skal du se. Hun har vært lenge der nå. Julie strøk hånden over magen og tenkte at det faktisk var så lenge som hun hadde gått svanger. – Er hun ikke frisk nå, blir hun det aldri.
– Det er ikke slik det fungerer, Julie. 
– Hvordan fungerer det, da?
– Mor kommer alltid til å være svak når det gjelder alkohol. Når hun har det godt i livet, vil det være lettere å holde seg unna. Men den dagen noe trist skjer … Vel, du er ikke dum, Julie, så du forstår dette selv.
Nå var det hennes tur til å sukke. Vel var han sur, men hun fortjente da å bli behandlet med respekt. 
– Kommer ikke Sofie i dag? spurte han og la hendene på de følelsesløse lårene sine, før han skvatt til som om han skulle ha brent seg. I stedet la han hendene på rullestolens armlene. 
– Nei. Julie ristet på hodet. – Hun kommer i morgen. Jeg tror hun trenger å … fordøye det som har skjedd. Det har nok blitt litt mye for henne … dette. Julie strøk blikket sitt over beina hans, og hun kunne se at han krympet seg. 
– Men Sofie elsker deg, jeg er sikker på at hun kommer til å avfinne seg med sin skjebne etter hvert. 
– Hennes skjebne? 
– Din skjebne er jo også hennes, Anders. Det er nok ikke like lett for henne å se for seg fremtiden nå. Men som sagt er jeg sikker på at det kommer til å gå seg til, så lenge kjærligheten deres er så sterk. 
Julie var klar over at det ikke var særlig snilt å så usikkerhet hos broren, men i dette tilfellet hadde hun ikke det minste dårlig samvittighet.

Til toppen