Stillheten i kjøkkenet var trykkende. Ragnhild verket etter å spørre Mor Anna hva hun egentlig visste om familien Wendel. Om det virkelig var sant at familien var landssvikere. Om dette var en hemmelighet hun og Eva hadde vært en del av. Spørsmålene sto i kø, men bestyrerinnen kom henne i forkjøpet og ga henne ikke sjansen til å spørre.
«Vi lar Tommy få litt tid for seg selv. Åse, du hjelper meg i kjøkkenet i dag. Ragnhild, du går til sovesalen og hjelper Marie der. Turid har fri.»
Ragnhild ble stående et par sekunder før hun adlød. Det buttet imot å forlate kjøkkenet nå med så mange ubesvarte spørsmål.
«Tante Ragnhild?»
Til hennes overraskelse sto Nils på trappen utenfor spisesalen og ventet på henne.
«Hva er det, Nils? Burde ikke du vært på fotballbanen nå?»
Ragnhild kastet et blikk mot banen, hvor flere av guttene var i gang med ulike aktiviteter. Pettern hadde en liten skokk gutter rundt seg. Det var ikke noe uvanlig syn. Pettern var ofte midtpunktet, den som tok ledelsen og som de andre guttene lyttet til. Men denne gangen virket det mer hemmelighetsfullt, gikk det opp for Ragnhild da hun festet blikket på dem. Guttene sto i en tett klynge, og flere av dem kastet stjålne blikk over skulderen.
«Skulle ikke jeg få noen rosiner av deg? Du sa jeg skulle få dem etter frokost,» minnet Nils henne på.
Ordene hans tvang henne til å rive blikket vekk fra Pettern og tilhengerskaren hans.
«Ja, det er helt riktig, Nils. Jeg skal hente dem med det samme.»
Ragnhild hadde helt glemt rosinene. Hun smatt innom kjøkkenet, la frem ærendet sitt for Mor Anna og fikk straks noen rosiner i neven. De vekslet på ny noen ord om guttenes plutselige velvilje før Ragnhild gikk ut igjen.
«Her har du rosinene jeg lovet deg,» sa Ragnhild og rakte ham neven. Hun ble stående og se etter ham der han beinfløy ned mot fotballbanen med knyttet neve.
Skulle han ikke spise rosinene? undret Ragnhild og rynket pannen. Nils hadde kurs mot Pettern, og fikk straks innpass i klyngen. Han viste frem innholdet i neven. Til Ragnhilds forbløffelse overtok Pettern rosinene og stakk dem i lommen på kortbuksen.
«Ragnhild, hva er det du står og kikker etter?» lød en stemme over hodet på henne.
Hun lente hodet bakover, og møtte Maries blide åsyn. Hun sto og lente seg mot vinduskarmen i guttenes sovesal.
«Ingenting,» sa Ragnhild med et smil. «Jeg kommer opp.»
Straks Ragnhild entret soveloftet, ville Marie ha full rapport om hva som hadde hendt i spisesalen da Tommy konfronterte Mor Anna og Eva.
«Jeg vet faktisk ikke. Det var ikke så mye vi hørte,» sa Ragnhild. «Men det virket som om Mor Anna og Eva visste sannheten allerede.»
«Du mener altså at det Tommy sa, virkelig stemmer?» sa Marie forskrekket.
«Jeg tror det,» sa Ragnhild usikkert.
«Var det derfor Tommy løp sin vei?» spurte Marie da de var i gang med å re opp sengene. Det var kvelende varmt på soveloftet.
«Løp han sin vei?» sa Ragnhild overrasket. «Jeg trodde han gikk ut til Jan.»
«Nei,» sa Marie og ristet på hodet. «Jeg så ham fra vinduet. Han løp helt til han var ute av syne for meg, i alle fall.»
«Han kommer nok tilbake,» sa Ragnhild, men plutselig var hun ikke så sikker.
Tommy følte seg lurt. Egentlig var vel det en følelse alle tantene burde dele med ham. Dersom både Eva og Mor Anna visste om familien Wendels fortid under okkupasjonstiden, hvorfor skrøt de da familien slik opp i skyene? Visste Oslo kommunale feriekolonier hvilken velgjører Tangholmen hadde?
«Jeg synes det hele er ganske merkelig,» sa Marie. «Men jeg vil helst ikke stikke frem hodet akkurat nå. Jeg er jo fremdeles på prøve. Jeg trenger en god attest herfra.»
Marie hadde vært nær ved å miste arbeidet da Eva fant ut at hun hadde holdt skjult at broren hennes var på vei inn i en kriminell løpebane. Eva mente det kunne gi Tangholmen et dårlig rykte om det ble kjent at tantene kom fra slike miljøer. Heldigvis hadde Mor Anna satt ned foten og sagt at Marie skulle få bli selv om hun hadde tiet om sine familieforhold.
«Jeg tror ikke du har grunn til å være bekymret,» sa Ragnhild. «Mor Anna vil aldri tillate at du blir sendt hjem. Det er dessuten bare to uker igjen av arbeidstiden. Da er jeg mer bekymret for hva Tommy vil finne på. Han var virkelig opprørt.»
«Det forstår jeg godt. Faren hans var i milorg, så jeg tipper det var ekstra tøft for Tommy å finne ut at han har arbeidet for en tidligere nazist hele sommeren,» sa Marie med store øyne.
«Tror du virkelig herr Wendel var nazist?» sa Ragnhild, og kjente hvordan ordet satte seg fast i halsen. «Det var én ting å være tyskervennlig, eller kanskje til og med medlem av Nasjonal Samling, men å være nazist … nazisympatisør. Det er virkelig ille om dette er sant,» hvisket Ragnhild.
Det lød et kremt fra døren, og begge tantene skvatt. Det var Eva som sto i døråpningen. «Jeg ville bare si at når dere er ferdige her, så må dere gå i gang med klesvask. Åse vil være opptatt i kjøkkenet hele formiddagen. Vi skal ha kjøttsuppe til middag.» Så forsvant hun ned trappen igjen.
De arbeidet i taushet en stund. Ragnhild var litt skamfull over at Eva hadde hørt sladderpraten deres om herr Wendel. Men hun kunne vel ikke klandre dem for det, etter det de akkurat hadde fått vite?
Ragnhild begynte å frykte at de siste to ukene på Tangholmen ville bli preget av en svært anspent stemning. 

Til toppen