Ragnhild forsøkte å riste av seg de vonde tankene. Så herlig livet om bord hadde vært hvis det ikke var for Klara salongpike!

Hun kikket ut av ventilen. De befant seg midt i Suez-kanalen. Både på babord og styrbord side strakte ørkenen seg som et hav av sand og atter sand, uten et gresstrå. Egyptere, kledd i fotside, hvite kjortler og med turban på hodet, sto og spadde i sanden. De var barbent og hadde ingen skygge å gjemme seg bak i den stekende tropesolen. Hvordan holdt de ut?

Tanken på det Klara salongpike hadde sagt, kom settende over henne igjen. Hun reiste seg fra stolen for å gå ut på dekk. Ved å suge til seg inntrykket av alt det eventyrlige hun så på land, ville hun kanskje greie å glemme Klara for en stund.

De passerte en oase, en skog av palmetrær og flotte mursteinsbygninger kledd med en blomsterprakt hun aldri hadde sett maken til. En flokk kameler sto rett foran henne, og nå fulgte et parti med trær i alle slags merkelige fasonger og sterke grønnfarger. Tenk at hun skulle få oppleve alt dette! Det var som om de skulle ha havnet midt i et eventyr fra 1001 natt.

Kanalen var så smal at de kunne snakke til folk på land, men nå videt den seg ut og de passerte Ismailia by. Ved stranden lå små hytter, noen flotte, andre var falleferdige skur. Det krydde av fiskebåter, og rett foran dem så hun det store monumentet som kapteinen hadde fortalt henne om: frihetsstatuen, bestående av to høye murklosser med to kvinnefigurer med hver sin fakkel. «1914 defence de Canal de Suez 1918» sto det med store bokstaver.

Hun snudde seg og gikk motvillig inn i radiorommet igjen. Snart kom de til den største innsjøen der de skulle ankre opp og vente på konvoien fra syd før de kunne seile videre. Hun gruet seg til meldingene kom fra land, visste at morsesignalene ville komme i lynraskt tempo. Hvert skip ble kalt opp etter tur, og hun var nødt til å svare så fort hun kunne.

Hun satt anspent og lyttet da signalene hun ventet på brått kom settende, raskere enn noen gang. Hun lyttet intenst, og endelig hørte hun sitt eget morsesignal!

I det samme gikk døren til radiorommet opp. Hun tok seg ikke tid til å se hvem det var, livredd for ikke å få svart i tide. Da hørte hun Klaras stemme, hånlig og fiendtlig som vanlig: «Jeg kommer med noe til gullungen.» Dermed tok hun et par skritt inn i rommet og satte en asjett så hardt fra seg at innholdet, frisk, oppskåret ananas, rant ut over skrivebordet.

Ragnhild kjente hjertet slå hardt i brystet, men klarte å konsentrere seg om sendingen. Hun kalte opp Ismailia Radio og besvarte meldingen om hvilket nummer de var tildelt i konvoien.

Øyeblikket etter vendte hun seg opprørt mot Klara. «Ser du ikke at jeg er midt i en melding?»

«Det gir jeg blaffen i!»

I det samme ble Ragnhild kalt opp av Ismailia radio igjen. Hun måtte ha gjort noe galt, for telegrafisten virket irritert og ba henne kort om å gjenta meldingen.

Da sendingen endelig var avsluttet, snudde Ragnhild seg ampert mot Klara, men salongpiken var allerede på vei ut døren.

Ragnhild var på gråten. Hver dag forsøkte hun å unngå henne, men etter at kapteinen hadde begynt å bruke henne som sendebud til radiorommet, var situasjonen blitt uutholdelig. Hun fant en klut i lugaren sin og begynte å tørke opp. Heldigvis hadde ikke ananassaften rent helt bort til radioapparatene.

Hun holdt seg på plass til de var kommet ut av Suezkanalen. Nicolas skulle snart gå av vakt og ville sikkert komme inn til henne. Hun var nødt til å fortelle ham hva som hadde hendt. Klara var sjalu, det var det ingen tvil om. At kapteinen begunstiget Ragnhild med frukt og andre godsaker, gjorde ikke situasjonen noe bedre.

Til toppen