Eli bor alene i en leilighet, men deler like fullt tilværelsen med Espen, Erik, Emil - og Prins Eugen. Fra barndommen har livet hennes vært styrt av stemmer. Hun er redd for at soverommet skal tippe over, og for at det åpne vinduet skal suge henne ut. Og hun skriver bøker som blir gitt ut, og lager film.

I denne boken åpner Beate Grimsrud døren til en verden som er ukjent for mange. Vi møter en hovedperson med skaperevner og store ambisjoner, som periodevis er innlagt på psykiatrisk sykehus. Eli kjemper mot sykdom og galskap, og hun lever med sine psykoser. Vi følger livet hennes fra de første minnene, til hun er etablert forfatter av prisbelønte bøker.

Stemmer fra barndommen

Eli trer tydelig fram fra hun er liten. Hun går på ski og elsker å drive med idrett. Hun har dysleksi og en medfødt skade på synsnerven. Hun lærer ikke å lese før langt ut i grunnskolen, men det hindrer henne ikke; hun er umettelig på å høre alt som er av historier og lager også selv sine egne. Allerede som seksåring begynner hun å høre stemmer. På avslutningsforestillingen på førskolen ville hun helst ha rollen som Espen Askeladd, ikke prinsesserollen, som hun får. Der og da etablerer Espen seg som en stemme i hennes hode. Han forsvinner ikke. Da hun på julaften ved et uhell ødelegger et av farens bilder, tar hun en kniv og skjærer seg selv alvorlig til blods på Espens ordre (Skjær deg. Blod) og må sys. Etter hvert kommer andre stemmer inn. Erik er den mest dominerende stemmen, han er mørk og farlig, gir beskjed om at alt skal moses og knuses. Emil, med trekk fra han i Lønneberget, er mer trøstende. Som voksen får Eli en stemme til, prins Eugen, en historisk figur fra 1800-tallet, en kongelig rebell med sans for stilige klær. Stemmene blir hennes alternative personligheter. Hun blir dem. Derfor kommer hun ikke unna når de dirigerer hva hun skal gjøre, for da er hun ikke lenger Eli.

Både – og

Eli blir voksen, flytter til Sverige og satser på skrivingen for alvor. Samtidig kommer psykosene, og hun blir innlagt for første gang. Dette blir opptakten til et liv som produktiv multikunstner i stadig kamp. Mot selvmordsfantasier, angst og psykoser, herskende oppfatninger av sykerollen, mot tvang og tvangsmedisinering. For friheten til å definere eget liv og ivareta sin identitet, selv om det innebærer retten til å beholde sine forestillinger og alternative personligheter. Parallelt gir Elis beretning også tydelige stemmer til de andre, de friske. Hjelperne, vennene. Mange stiller opp uforbeholdent, men de jatter ikke med henne. En av dem er terapeuten Jonathan, som stadig dukker opp i den nåtidige rammefortellingen. Han sier at Eli kan sove, fordi hun har gjort det før. Han lærer henne hvordan hun kan velge å overhøre Erik, Emil og Espen.

Eli tar sin kraft og styrke for gitt helt fra tidlige barneår, og å gi seg, eller snarere å unnlate å hevde seg, er aldri noe alternativ. På bokas siste sider sier hun: Jeg gir ikke opp. Aldri gir jeg opp. Og hun skjønner hvilken flaks det er å leve: Det er et gigantisk unntak å være i live. Dette er også en bok om en kunstners gjennombrudd, om skaperkraft og et utrettelig driv i en søken etter stadig nye uttrykk. Innimellom alle de små beretningene dukker det opp slående tanker om det meste; frihet, sykdom, friskhet, virkelighet, sannhet, religion, ofte uttrykt poetisk, som aforismer eller spørsmål og motspørsmål.

Litterært sterk
En dåre fri har mer form som en dagbok eller erindringsbok enn som en tradisjonell roman, med en klar og fattet, men samtidig særpreget, ekte og innstendig fortellerstemme. Boka skiller seg krystallklart fra dusinfortellingene om «hvordan jeg overvant kreften» eller galskapen eller hva det måtte være noen «vinner over». De litterære kvalitetene er ubestridt til stede, og boka oppleves som original på en uanstrengt måte, i uttrykk og tankegang. Teksten er intelligent; slå opp hvor som helst, og den gir deg innsikt. Man får spenning (hvordan går dette?), godt tegnede personer, troverdige framstillinger og et godt integrert handlingsforløp og et eksistensielt prosjekt på en og samme tid. Det er også interessant å lese om arbeidet med språk og hvordan en tekst blir til. Jeg skriver ikke sånn som jeg tenker at jeg skal skrive. Jeg skriver sånn som jeg tenker når jeg skriver.