Hesten vandret videre, og Kristian satt rank i salen. Det var alltid befriende å kunne rette ryggen etter en bratt stigning, og nå ble han sittende og se seg omkring samtidig som han ledet hesten videre.

Det var verken slitsomt eller virket særlig langt til huset så lenge han satt på hesteryggen, men da bygningen ble synlig mellom trærne, stanset han hesten nok en gang og lente seg fremover i salen.

En slags kulde jog gjennom ham. Han myste mot den langstrakte tømmerbygningen og ble lettet da han ikke kunne se tegn til liv. Det betydde at han var tidlig ute.

Han red frem til tunet og slapp seg ned på bakken, før han leide med seg hesten bort til det nærmeste treet og bandt den fast. Deretter gikk han frem til huset, la en hånd på hver side av ansiktet og lente seg mot vindusruten. Gardinene var trukket for, det var ikke noe å se.

Han gikk en runde rundt huset før han ruslet bort til hesten og stilte seg opp ved siden av den. Han ga seg til å stryke den svette halsen. Hesten var rolig, glippet med øynene og så trett ut.

Kristian hevet blikket mot himmelen. Det duskregnet fremdeles, det var ikke noe som tydet på at det skulle bli verre. Tankene gikk til Maria og barna. Så vandret de videre til Berthe og Sigrid. Småguttene skjønte ikke så mye, men kvinnene ville nok bli urolige for ham om han ble altfor sen. Han håpet at møtet ikke tok for lang tid. Det var ingen grunn til det, tenkte han og stakk hendene i jakkelommen.

Da brått fikk han øye på henne. Hun kom gående, men det så mer ut som om hun svevde over bakken. Helga Urtekone, som folk i Åfjord hadde slik respekt for. Han kunne kjenne respekten, han også, en form for ærbødighet.

Helga var ingen ung kvinne lenger. Hvordan kunne hun klare å bevege seg på den måten? Så lett og uanstrengt? I hvert fall så det slik ut, tenkte han og kjente at han ble anspent.

Helga hadde et sort tørkle om halsen. Hun var skarpere enn kvinner flest. Folk snakket om at hun hadde overnaturlige evner, og han visste ikke hva han skulle mene om det, men eiendommelig var hun. Særegen og på et vis fryktinngytende.

Kristian kikket etter ravnene, men kunne ikke få øye på dem. Det var underlig. Hver gang de hadde møttes, pleide fuglene å være med. Enten kretset de over henne, eller så satt de på skuldrene hennes. To store, svarte ravner – han kunne ikke huske å ha sett noen større. Nebbene deres var fryktinngytende. Han grøsset.

Han husket med ett historien han hørte om den gamle kona i nærheten av Årneset. Folk ville ha det til at øynene hennes var hakket ut, og at det kunne være Helgas ravner som hadde gjort det, men der gikk grensen for hva han klarte å tro på. Han hadde hørt om folk som hadde fått ravner til å snakke, men å lære dem opp til å utøve slike fæle ugjerninger – det virket lite sannsynlig.

Hun var nesten fremme hos ham nå, og for hvert skritt hun tok, kjentes det som det ble kaldere i luften. Han skuttet seg.

Så sto hun der, like foran ham, og med øyne som fanget ham i et jerngrep. «Der er du,» sa hun.

«Som vi avtalte.» Stemmen var langt roligere enn han følte seg.

«Vi går inn.»

Han følte ubehag hver gang han var i nærheten av dette huset, men han måtte bli med henne. Helga Urtekone bestemte.

Døren var tung, det knirket i hengslene da hun åpnet. En eim av skog og noe han ikke visste hva var, ble hengende igjen i luften etter henne idet hun gikk inn. Han passet på ikke å gå for tett bak henne, og skjemtes over å vite grunnen til det. Han var redd henne. Livredd for at hun skulle gjennomføre det hun hadde truet med det siste året.

For det var ikke første gang de møttes, og det ville neppe bli den siste. Hun hadde taket på ham, Helga. Hun og menneskene han skjønte var rundt henne, men som han ikke kunne se. De kappekledde som folk hadde snakket om. Kvinnene. Hvilket forhold de hadde til Helga Urtekone, visste han ikke, men noe bandt dem sammen. Noe illevarslende.

Til toppen