Lensherren ventet på dem på plassen like innenfor porten. Armene hang rett ned, og nevene var knyttet.

«Jomfru Malin,» sa han.

Han lød anstrengt. Han glodde på Filip med et skarpt blikk, og hilste ikke på ham.

«Herr Erik,» hilste Malin og neiet.

«Hvorfor har I årelateren med, og ikke Eders formynder?»

«Herr Valdemar er ute i ettermiddag. Jeg vet ikke hvor han er.»

Valdemar hadde gått ut etter non, uten å si noe. Hun hadde trodd at han var på Bergenhus, men da var han kanskje hos garpene på Bryggen.

«Årelateren kan gå igjen. Et mannlig følge som ikke er mine slottsvakter, passer seg ikke for en trolovet pike.»

«Jeg vil gjerne ha herr Falk her,» dristet Malin seg til å si. «Hva gjelder det?»

Lensherren var tydelig gretten. Han nikket til portvakten og pekte på Filip. Det var en taus kommando om å holde Filip der, for vakten trådte frem og stilte seg mellom dem.

Hun svelget, og skjønte at hun ikke kunne tirre lensherren. Til Filip sa hun: «Jeg blir ikke lenger enn nødvendig. Gå hvis det trekker ut. Jeg klarer meg.»

Filip svarte med et blikk. Han aktet ikke å forlate henne, skjønte hun.

Lensherren gikk foran Malin, og Isak vakt gikk bak henne.

Ikke før de var på herr Eriks kammers, sa han noe. «Min hustru er i sorg og vil ikke møte Eder.»

Malin nikket svakt. «Det er hennes slektning, Jacob Hardenberg, som er ført til byen i dag. Ikke sant?»

Det gikk en svak rykning over lensherrens ansikt. «Hvem har berettet det for jomfruen?»

«Ingen. Jeg visste det,» sa hun. «Herr Hardenberg begraves i morgen i Domkirken, under koret, der hans frue forgangent år ble gravlagt. Hun døde i barsel. Lensherren og mange fornemme mennesker vil være til stede. Samtidig skal fru Anne Lunge begraves. Hun ble ført til Bergen for to dager siden.»

«I kunne ha forhindret herr Jacobs endelikt. I visste det, men gjorde intet. Ville I at han skulle omkomme?»

«Naturligvis ikke,» sa Malin, og hørte selv at hun snakket i et høyt toneleie, som om hun løy. «Jeg skjønte det ikke,» la hun til.

«Eller lyver hun om dette? Visste I hva som skulle skje da også, men lot det skje? Hvorfor? Kan hende jomfruen ønsker å ødelegge hele byen, med hus og folk og buskap? Er hun sendt oss for å jevne Bergen med jorden, slik Sodoma og Gomorra ble?»

«Nei!»

«Jeg tror Eder ikke. Intet godt har kommet med engelens tilstedeværelse. Etter at I kom hit, har vi opplevd død og ulykker. Herr Jacob døde på havet langt unna oss. Det tyder på at Eders krefter rekker langt. Herr Jørgen på Manger døde, til tross for Eders nærværelse. Det tyder på at Eders krefter er mektigere enn Vårherres, siden I tok en prest av dage. Min slottsvakt Isak ble forbrent og hardt skadet. Var det påkalt av djevelen? Eller er ikke jomfruen den engelen hun påstår å være?»

Malin kom ikke til orde i strømmen av beskyldninger. Hun kunne bare stå og ta imot. Det føltes som fysisk mishandling.

«Halve byen brant ned, uten at I gjorde noe for å forhindre det. Hundrevis av mennesker led seg gjennom julehøytiden, i armod og frykt, og i sjelegranskende undring over hva de hadde gjort galt for å fortjene denne himmelske vrede. Men var det virkelig Guds vrede? Eller har jomfru Malin i virkeligheten hele tiden vært styrt av helvetes makt?»

«Nei!» fikk Malin inn, men lensherren fortsatte.

«Den edle og høyvelbårne Anne Vincensdatter Lunge utåndet under fødselen på den mest uverdige måte. Sprikende, med et barn halvveis ute, halvveis inne. Med en himmelsendt engel til stede!» Han rettet en pekefinger mot henne, og øynene ble til smale streker. «I har ikke utført noen mirakler, ikke reddet et eneste menneske. Kun død og pinsler har fulgt i Eders kjølvann. Det sies at I pustet liv i en nyfødt og en mann. Hvorfor dem? Hvorfor ikke Herr Jørgen kannik, og hvorfor ikke fru Anne Lunge Vincensdatter og hennes barn? Fordi deres sjeler var rene og kun tjente Herren Gud? I motsetning til dem I reddet, som nå vil tjene Den onde? Er det slik? Bare dem som kan bli Satans redskaper er verdt å redde, og de andre må dø?»

«Dette er vanvidd!» ropte Malin.

Isak vakt rørte på seg. Han så ned, som om han helst ikke ville være til stede. Men lensherren ville nok ha vakten der, for å holde Malin i sjakk. For å be sin vakt eskortere henne ut når han var ferdig med henne. Hvor hen? Hvor ville dette ende? I fangehullet? På heksebålet på Nordnes?

Lensherren skrittet bort til ildstedet. Det gikk fra gulv til tak, og det brant livlig.

«Jeg vil ikke være ved siden av Eder, selv ikke på et maleri.»

Det innrammede bildet av lensherren og hans engel Malin sto på gulvet. Herr Erik hadde en kniv liggende i vinduskarmen. Som om dette var en planlagt forestilling tok han den og begynte å skjære i lerretet. Han skar ut den halvdelen Malin var på. Da det falt ned på gulvet, tråkket han på det. Så bøyde han seg, plukket det opp og hev det inn i ilden.

«Dette er det som skjer med djevelens tilbedere. Vi finner dem, og vi gjør det av med dem. Kirkens menn sier at ilden vil rense sjelen deres, men jeg vet ikke. Kanskje forblir deres sjeler i svovelrikets evige pine.»

I peisen krøllet lerretet seg sammen.

Malin så på bildet av seg selv mens flammene lystig slikket det i seg. Hun hadde tapt lensherrens gunst. Forstanderen hadde frie tøyler. Ett ord fra ham, og Malin kunne ende på et heksebål sammen med mor og datter fra Bjerget. Ingen ville lenger forsvare henne, og Malin kunne ikke forsvare Anne og Ingeborg.

«Se!» kom det med ett fra Isak. Han pekte mot peisen, og trakk seg et par steg bakover.

«Herre Kristus! Flammen er grønn!»

Lensherren stirret vantro på Malin.

Til toppen