Vilja betraktet den lille gutten som lå i sengen på sykeværelset hos doktor Isaksen. Stillheten i rommet ble bare brutt av pipingen i brystet når han trakk pusten og kastet urolig på seg. Feberen herjet i den magre, utslitte kroppen. Ansiktet var rødt og pannen våt av svette. Han hadde merker etter sår og slag, som Vilja hadde smurt med en salve som lindret og helet dem raskere.
Klokken var tre på ettermiddagen. Solen skinte inn gjennom vinduet og varmet opp værelset, men doktor Isaksen hadde formant henne om ikke å åpne vinduet. Det var to dager siden de hadde funnet gutten liggende frossen og forkommen i fjæra. Han hadde åpnet øynene og kikket seg forvirret rundt noen få ganger, før han sank tilbake i en tilstand av feberfantasier og frostrier. Så hvem han var og hvor han kom fra, var fortsatt et mysterium.
Vilja vred opp en klut i kaldt vann og la den på pannen hans, før hun satte seg for å vente på Ingeborg. Hun viste gutten en rørende omsorg, og hadde knapt veket fra sengen hans. Hun skiftet på ham, la kalde kluter på pannen hans, og når han iblant var våken, hjalp hun ham å drikke. Ingeborg hadde også vasket og reparert klærne hans. Nå lå de rene og hele på kommoden. Hva de skulle gjøre med ham når han frisknet til, visste ikke Vilja. Doktoren hadde sagt at fant de ikke foreldrene hans eller andre slektninger, ble han mest sannsynlig sendt til et barnehjem.
Hun reiste seg da døren gikk opp og Ingeborg kom inn sammen med doktor Isaksen og lensmannen. Vilja neide og så på doktoren, før hun så spørrende bort på lensmannen.
– Jeg traff lensmannen på hjemveien og fortalte ham om gutten. Har han vært våken? sa doktor Isaksen.
– Nei, han sover fremdeles, sa Vilja.
Doktoren gikk bort til sengen og la en hånd på guttens panne, så bøyde han seg og lyttet på brystkassen hans.
– Feberen har gått ned, sa han og så på Vilja. – Det er et godt tegn, men han har pådratt seg en kraftig brystbetennelse. Jeg skal gi ham noe mot feberen. Jeg var sikker på at han kom til å dø, men han er sterkere enn jeg trodde, smilte doktoren og så på lensmannen.
– Kan lensmannen hjelpe oss med å finne ut hvem han er og hvor han kommer fra? spurte Vilja.
Lensmannen møtte blikket hennes.
– Jeg har ikke fått noen melding om barn som er savnet, men jeg skal sende en forespørsel til lensmennene rundt omkring. Det er alt jeg kan gjøre for øyeblikket. Har han ikke sagt noe om hvem han er og hvor han kommer fra? Han betraktet gutten et øyeblikk. – Jeg har ikke sett ham før, så han er ikke herfra.
– Nei, han har ikke sagt noe som gir mening, sa Vilja.
Lensmannen gned seg på haken.
– Jeg antar at han har vært ute og fisket sammen med faren sin, og at de ble overrasket av uvær. Jeg tror vi må regne med at faren har druknet, men det blir bare spekulasjoner. Nå må jeg videre, men jeg vil gjerne snakke med ham når han er i stand til det.
– Vi skal sørge for at du får beskjed når han er frisk nok til det, sa doktor Isaksen.

Til toppen