Alva våknet av at faren dyttet til armen hennes. «Endelig våkner du. Nå er vi alene og det er på tide med en prat. Nå må du roe deg, datter! Forstår du ikke hva du holder på med?» Han satte seg på sengekanten og så på henne.
Alva gned seg i øynene, før hun så ham tydelig, og det gikk opp for henne hva som hadde skjedd.
«Jeg er lei meg, far. Noe annet kan jeg ikke si. Pernille vet om det, men hun forteller det ikke til noen. Johanna forsto nok ikke stort av det hele, for jeg fikk henne til å tro at det måtte spøker der.»
«Ja, du kan nok stole på Pernille, men jeg stoler ikke på Gustav, for han er ikke dum. Han er en mistenksom og tror bare på det han ser og hører, ikke på spøkelser i alle fall. Han er nok allerede på vakt. Så pass deg, Alva. Den mannen er farlig.»
«Jeg er lei meg for det jeg gjorde, men jeg var så sint. Johanna var fortvilet og gråt og han sto over henne og skrek. Jeg har aldri sett noe lignende. At en far kan være så hard mot sin datter. Hadde ikke jeg kommet hadde han slått henne.»
«Jeg har hørt om verre ting som skjer. Likevel skal ingen far slå sitt barn. Å sette seg i respekt, er så sin sak, men vold er jeg ikke for.»
«Det var på vei til å bli det om jeg ikke hadde kommet. Han har forandret seg, det er ingen som kjenner ham igjen. Er det noe med hestene som ikke stemmer, far?»
«Alt er i orden der, men hva han holder på med ellers aner jeg ikke. Så lenge jeg får de pengene jeg skal ha, blander jeg meg ikke opp i hva annet han holder på med.»
«Jeg forstår det, men jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å bo her lenger. Jeg liker Anders. Vi har det bra sammen, men Gustav er ikke til å være i hus med. Jeg vil hjem, far. Det er farlig for meg å bo her.» Hun følte seg plutselig skremt. Hun skalv i kroppen og det betydde at hun antagelig hadde rett. Det er farlig her, men kan det være en i familien og da kan flere være i fare. Hun lukket øynene et øyeblikk. En i familien, men han bor ikke her …
Nå gikk det trill rundt for henne. Hun kunne umulig være våken. Tanker kom og gikk, men det var kun hennes tanker og ikke syner som dukket opp.
Faren sukket. «Jeg skulle så gjerne ha tatt deg med hjem, men det går ikke. Du hører til her nå,» sa han.
Akkurat da kom Anders og han hadde fått med seg hva Mattis hadde sagt. «Vil du hjem, Alva? Om det er så viktig for deg kan det la seg gjøre noen dager for her er det vanskelig å være for øyeblikket. Vi kan alle dra sammen til Namnå i morgen og bli der til du føler for å dra tilbake,» foreslo han.
Hun kunne ha omfavnet ham. Anders forsto og var snill mot henne, men da kom hun til å tenke på Johanna.
«Hva gjør vi med søsteren din?»
«Vi kan ikke gjøre noe. Pernille har sagt at hun skal forsøke å hjelpe henne. Olai fikk det som han ønsket, som mer bråk og uro. Wilhelm nekter å snakke om det og er sint på ham.»
«Det betyr at han ikke kjente til Olais planer,» sa Alva. «Det er Olai jeg burde frykte. Det er nok ham,» sa hun igjen. Men hva betydde de ordene som kom til henne for litt siden. En i familien, men han bor ikke her.

Til toppen