| Forfatter: | Elin Brend Johansen |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Alvestad |
| Serienummer: | 17 |
| ISBN/EAN: | 9788202401023 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale En fiende ved bordet
– Vær så snill, Edvard, ikke gjør det.
Bønnen i Ingrids stemme fikk ham på bedre tanker. Han reiste seg og skrittet vekk fra motstanderen. Foldet kniven sammen og stakk den i lommen.
– Du er ikke verdt det, sa han hardt.
Kristoffer Bakken hadde snudd seg over på siden. Hånden hans famlet etter kniven.
– Han forsøkte å drepe meg, dere så vel det? Kristoffer Bakken snudde seg mot de som sto rundt, øynene hans lyste rasende.
UTDRAG FRA BOKEN:
– Edvard!
Ingrid rev opp døren som nettopp hadde smelt igjen foran henne. Kald luft presset mot ansiktet og tvang tårene frem i øynene hennes.
Foran henne lå et ugjennomtrengelig mørke. Det var så vidt hun skimtet mønet på stabburet. Hun bøyde seg etter skoene, fikk trukket dem på seg og sprang ut. Hun så ikke det tykke islaget foran trappen, og holdt på å gå over ende.
– Edvard!
Men det kom ikke noe svar. Mørket hadde skjult ham for henne. Hun kunne bare tenke seg til hvordan han måtte ha det etter det han hadde fått høre.
Hun løp mot brattgutua, speidet nedover veien, men kunne fortsatt ikke se ham. Han var borte. Hun åpnet munnen for å rope navnet hans en gang til, men lukket den igjen. Det var nytteløst, om han hørte henne, ville han neppe snu og komme tilbake.
Langsomt snudde hun seg, blikket gled over det hvitkledde landskapet og stiene drengene hadde måket langs tunet. Det var kaldt, kulden trengte gjennom klærne hennes. Kjøkkenvinduet lyste som et brennende øye i mørket, hun kunne skimte mørke skikkelser innenfor. Valborg …
Sinnet tok henne et øyeblikk. Hvorfor måtte Valborg snakke så nedsettende om Edvard? Hvorfor kunne hun ikke godta sin egen sønn? Det var ikke hans skyld at han var resultatet av et overgrep.
Det stakk i magen da hun nok en gang mintes Valborgs harde ord og Edvards reaksjon. Hun forsto at han hadde blitt sjokkert, sannheten måtte ha kommet bardus på ham.
En bevegelse i øyekroken fikk henne til å snu seg. En høy, mørk skikkelse sto borte ved stabburet. Hun tok et skritt mot ham, så ett til.
– Edvard, sa hun. Han hadde ansiktet vendt mot henne, men mørket skjulte ansiktstrekkene hans. Ingrid gikk nærmere. – Valborg mente ikke …, begynte hun.
– Ikke …! Han hevet hånden avvergende foran seg. – Ikke kom med bortforklaringer, jeg hørte tydelig hva hun sa. Han lo, en bitter latter. – Det forklarer i grunnen det meste. Jeg har vært en dåre, jeg burde ha forstått … Han ristet på hodet.
– Hun ville beskytte deg, sa Ingrid lavt og grep etter ham, men han trakk seg unna.
– Beskytte meg? Edvard ristet på hodet. – Hun hater meg, det er det hun gjør, og nå innser jeg hvorfor. Jeg er en … Han sa ikke noe mer, som om han ikke klarte å ta ordet i sin munn. – Visste du det? Han satte blikket i henne. – Jeg hørte mor si at hun advarte deg mot meg. Fortalte hun deg hva som hadde skjedd, hvem jeg var sønn av?
– Jeg … Ingrid lette etter ord, hun hadde så vondt av ham, og skulle ønske hun kunne si noe lindret smerten han måtte føle.
– Du visste, konstaterte han. – Selv ikke du, som hevder at du holder meg så kjær, har sagt noe. Var det derfor du valgte Håkon den gangen? Var det vanskelig å bære tanken på at Alvestad skulle få en tater til husbond? Han spyttet ordene mot henne, mens stemmen hans steg. – Tenker du på det fortsatt? At jeg er uverdig? En slik en som stjeler og begår overgrep? Jeg har hørt hva folk sier, men jeg ante ikke at det var noe mer sannhet i ordene. Tater … Han sa de siste ordene mer til seg selv enn til henne.
– Du er bare Edvard for meg. Hun løftet hånden og rakk så vidt å stryke ham over kinnet, før han slo bort hånden hennes. Hun så smerten i øynene hans, den hun ikke klarte å fjerne. Vanligvis gjorde han seg umak med å skjule følelsene sine, men ikke nå. Likevel stengte han henne ute, og nevnte henne i samme åndedrag som moren, som om hun var en medskyldig.
– Det der tror du ikke på. Han grep henne om håndleddet, trakk henne nærmere. Pusten hans var varm mot ansiktet hennes. – Hvor lenge har du visst det?
– Jeg ville ikke …
– Hvor lenge?
Stemmen hans tordnet mot henne, grepet om håndleddet hardnet. Hun tvang seg til å stå rolig, visste at han ikke mente å gjøre henne vondt. Han var såret, og desperat etter svar.
Blikket hennes gled over ansiktet hans, hun kjente tårene svi i øyekroken.
– I om lag et år, sa hun. – Valborg fortalte det da jeg forlangte å få vite hvorfor hun behandlet deg så dårlig.
– Og du innså ikke at du burde ha fortalt det videre til meg? Han slapp henne, tok noen skritt bakover og strøk hendene fort over kinnene.
– Jeg ville ikke gjøre deg vondt, sa Ingrid.
– Så du ville skåne meg? Så edelt av deg. Det var selvsagt så mye bedre at jeg fant det ut på dette viset, helt overraskende!
– Jeg trodde ikke du ville få vite noe, Valborg ba meg om ikke å si noe. Det var hennes hemmelighet. Jeg sverget på å holde munn.
– Hemmeligheten har tydeligvis ikke vært så godt bevart. Det meste gir mening nå, måten alle ser på meg på. Hvordan de snakker til meg. Håkon … Edvard ristet på hodet. – Det var vel derfor han hatet meg slik etter hvert.
– Han overhørte noe Valborg sa.
– Ja, det forstår jeg. Edvard bøyde seg og fanget en neve snø i hendene, lot den drysse ned på bakken ved siden av seg. Så lente han seg mot stabburet og smelte neven i veggen. En grimase dro over ansiktet hans. Da han vendte seg mot Ingrid igjen, var ansiktet lukket.
– Jeg skal flytte ut av kåret i morgen. Du skal slippe å måtte hanskes mer med meg.
– Hva? Du kan da ikke gjøre det. Hun stirret forskrekket på ham. – Edvard, vi må da kunne snakke om dette. Jeg forstår at det har vært et sjokk for deg, men …
– Du forstår ikke noe som helst. Det eneste du vil ha er noen som kan varme sengen din om natten, er det ikke slik?
– Nå er du stygg, sa hun lavt. Hun måtte beherske seg for ikke å være kvassere mot ham, hun forsto at det var de sårede følelsene som fikk ham til å si slike ting. Hun kunne ikke klandre ham for det, det var naturlig at han var opprørt og sint. Hun ville vært det samme, hadde det vært hun som var i hans situasjon og nettopp hadde fått høre en så sjokkerende sannhet om seg selv.
– Er jeg? Hva tror du folk vil si når Alvestad får en tater som husbond? Du kommer til å miste all anseelse.
– Jeg bryr meg ikke noe om det, for meg er du den samme som du alltid har vært, Edvard. Jeg forstår at du har det vondt nå, jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å lindre smerten. Du må gjerne rase og være sint, men ikke kast bort det vi har. Har vi ikke ventet lenge på å få hverandre? Jeg elsker deg, Edvard. Jeg vil gifte meg med deg.
– Jeg vet det, men jeg tror ikke det er så lurt, sa han kort og snudde seg bort fra henne.
– Ikke gå, Edvard! La oss snakke om dette.
Han forsvant rundt hushjørnet og ble på nytt slukt av mørket.
Bønnen i Ingrids stemme fikk ham på bedre tanker. Han reiste seg og skrittet vekk fra motstanderen. Foldet kniven sammen og stakk den i lommen.
– Du er ikke verdt det, sa han hardt.
Kristoffer Bakken hadde snudd seg over på siden. Hånden hans famlet etter kniven.
– Han forsøkte å drepe meg, dere så vel det? Kristoffer Bakken snudde seg mot de som sto rundt, øynene hans lyste rasende.
UTDRAG FRA BOKEN:
– Edvard!
Ingrid rev opp døren som nettopp hadde smelt igjen foran henne. Kald luft presset mot ansiktet og tvang tårene frem i øynene hennes.
Foran henne lå et ugjennomtrengelig mørke. Det var så vidt hun skimtet mønet på stabburet. Hun bøyde seg etter skoene, fikk trukket dem på seg og sprang ut. Hun så ikke det tykke islaget foran trappen, og holdt på å gå over ende.
– Edvard!
Men det kom ikke noe svar. Mørket hadde skjult ham for henne. Hun kunne bare tenke seg til hvordan han måtte ha det etter det han hadde fått høre.
Hun løp mot brattgutua, speidet nedover veien, men kunne fortsatt ikke se ham. Han var borte. Hun åpnet munnen for å rope navnet hans en gang til, men lukket den igjen. Det var nytteløst, om han hørte henne, ville han neppe snu og komme tilbake.
Langsomt snudde hun seg, blikket gled over det hvitkledde landskapet og stiene drengene hadde måket langs tunet. Det var kaldt, kulden trengte gjennom klærne hennes. Kjøkkenvinduet lyste som et brennende øye i mørket, hun kunne skimte mørke skikkelser innenfor. Valborg …
Sinnet tok henne et øyeblikk. Hvorfor måtte Valborg snakke så nedsettende om Edvard? Hvorfor kunne hun ikke godta sin egen sønn? Det var ikke hans skyld at han var resultatet av et overgrep.
Det stakk i magen da hun nok en gang mintes Valborgs harde ord og Edvards reaksjon. Hun forsto at han hadde blitt sjokkert, sannheten måtte ha kommet bardus på ham.
En bevegelse i øyekroken fikk henne til å snu seg. En høy, mørk skikkelse sto borte ved stabburet. Hun tok et skritt mot ham, så ett til.
– Edvard, sa hun. Han hadde ansiktet vendt mot henne, men mørket skjulte ansiktstrekkene hans. Ingrid gikk nærmere. – Valborg mente ikke …, begynte hun.
– Ikke …! Han hevet hånden avvergende foran seg. – Ikke kom med bortforklaringer, jeg hørte tydelig hva hun sa. Han lo, en bitter latter. – Det forklarer i grunnen det meste. Jeg har vært en dåre, jeg burde ha forstått … Han ristet på hodet.
– Hun ville beskytte deg, sa Ingrid lavt og grep etter ham, men han trakk seg unna.
– Beskytte meg? Edvard ristet på hodet. – Hun hater meg, det er det hun gjør, og nå innser jeg hvorfor. Jeg er en … Han sa ikke noe mer, som om han ikke klarte å ta ordet i sin munn. – Visste du det? Han satte blikket i henne. – Jeg hørte mor si at hun advarte deg mot meg. Fortalte hun deg hva som hadde skjedd, hvem jeg var sønn av?
– Jeg … Ingrid lette etter ord, hun hadde så vondt av ham, og skulle ønske hun kunne si noe lindret smerten han måtte føle.
– Du visste, konstaterte han. – Selv ikke du, som hevder at du holder meg så kjær, har sagt noe. Var det derfor du valgte Håkon den gangen? Var det vanskelig å bære tanken på at Alvestad skulle få en tater til husbond? Han spyttet ordene mot henne, mens stemmen hans steg. – Tenker du på det fortsatt? At jeg er uverdig? En slik en som stjeler og begår overgrep? Jeg har hørt hva folk sier, men jeg ante ikke at det var noe mer sannhet i ordene. Tater … Han sa de siste ordene mer til seg selv enn til henne.
– Du er bare Edvard for meg. Hun løftet hånden og rakk så vidt å stryke ham over kinnet, før han slo bort hånden hennes. Hun så smerten i øynene hans, den hun ikke klarte å fjerne. Vanligvis gjorde han seg umak med å skjule følelsene sine, men ikke nå. Likevel stengte han henne ute, og nevnte henne i samme åndedrag som moren, som om hun var en medskyldig.
– Det der tror du ikke på. Han grep henne om håndleddet, trakk henne nærmere. Pusten hans var varm mot ansiktet hennes. – Hvor lenge har du visst det?
– Jeg ville ikke …
– Hvor lenge?
Stemmen hans tordnet mot henne, grepet om håndleddet hardnet. Hun tvang seg til å stå rolig, visste at han ikke mente å gjøre henne vondt. Han var såret, og desperat etter svar.
Blikket hennes gled over ansiktet hans, hun kjente tårene svi i øyekroken.
– I om lag et år, sa hun. – Valborg fortalte det da jeg forlangte å få vite hvorfor hun behandlet deg så dårlig.
– Og du innså ikke at du burde ha fortalt det videre til meg? Han slapp henne, tok noen skritt bakover og strøk hendene fort over kinnene.
– Jeg ville ikke gjøre deg vondt, sa Ingrid.
– Så du ville skåne meg? Så edelt av deg. Det var selvsagt så mye bedre at jeg fant det ut på dette viset, helt overraskende!
– Jeg trodde ikke du ville få vite noe, Valborg ba meg om ikke å si noe. Det var hennes hemmelighet. Jeg sverget på å holde munn.
– Hemmeligheten har tydeligvis ikke vært så godt bevart. Det meste gir mening nå, måten alle ser på meg på. Hvordan de snakker til meg. Håkon … Edvard ristet på hodet. – Det var vel derfor han hatet meg slik etter hvert.
– Han overhørte noe Valborg sa.
– Ja, det forstår jeg. Edvard bøyde seg og fanget en neve snø i hendene, lot den drysse ned på bakken ved siden av seg. Så lente han seg mot stabburet og smelte neven i veggen. En grimase dro over ansiktet hans. Da han vendte seg mot Ingrid igjen, var ansiktet lukket.
– Jeg skal flytte ut av kåret i morgen. Du skal slippe å måtte hanskes mer med meg.
– Hva? Du kan da ikke gjøre det. Hun stirret forskrekket på ham. – Edvard, vi må da kunne snakke om dette. Jeg forstår at det har vært et sjokk for deg, men …
– Du forstår ikke noe som helst. Det eneste du vil ha er noen som kan varme sengen din om natten, er det ikke slik?
– Nå er du stygg, sa hun lavt. Hun måtte beherske seg for ikke å være kvassere mot ham, hun forsto at det var de sårede følelsene som fikk ham til å si slike ting. Hun kunne ikke klandre ham for det, det var naturlig at han var opprørt og sint. Hun ville vært det samme, hadde det vært hun som var i hans situasjon og nettopp hadde fått høre en så sjokkerende sannhet om seg selv.
– Er jeg? Hva tror du folk vil si når Alvestad får en tater som husbond? Du kommer til å miste all anseelse.
– Jeg bryr meg ikke noe om det, for meg er du den samme som du alltid har vært, Edvard. Jeg forstår at du har det vondt nå, jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å lindre smerten. Du må gjerne rase og være sint, men ikke kast bort det vi har. Har vi ikke ventet lenge på å få hverandre? Jeg elsker deg, Edvard. Jeg vil gifte meg med deg.
– Jeg vet det, men jeg tror ikke det er så lurt, sa han kort og snudde seg bort fra henne.
– Ikke gå, Edvard! La oss snakke om dette.
Han forsvant rundt hushjørnet og ble på nytt slukt av mørket.
