Lorrie Moores skildring av en ungjentes brå innføring i
voksenlivets alvor pulserer av liv. Det er varmt, vakkert, vittig... og veldig,
veldig bra.
Den 20 år gamle bondedatteren Tassie Keltjin flytter
hjemmefra for å studere. På skolen i hjembyen rekrutterer hæren unge gutter til
krigføring i Midtøsten, men universitetet og den liberale byen det ligger i er
fremdeles en frisone, et sted hvor unge mennesker kan lese dikt, drikke rødvin
og spise kinamat med verdens uroligheter på tilsynelatende trygg avstand.
Et land i konflikt
Når Tassie får en jobb som barnepike for et spennende,
sofistikert ektepar – hun driver en gourmetrestaurant, han er forsker – er det
en inngangsport til en fascinerende voksen, men også plutselig alvorlig
virkelighet. Barnet er nemlig adoptert, og halvt afrikansk-amerikansk. I denne
progressive byen, full av studenter og vegetarianere, skulle ikke dette være
noe problem, men Tassie og den nybakte familien får raskt merke hvordan mer
eller mindre skjulte fordommer ligger som en svak, men tydelig eim i luften.
Mens Tassie blir stadig mer involvert i livet som student og
barnepike, blir hjembyen, foreldrene og lillebroren stadig mer fremmede.
Foreldrene virker skrøpeligere enn før, mens broren virrer retningsløst
omkring, lurer på om han skal la seg verve. Han trenger noen å snakke med – en
storesøster, for eksempel – men avstanden mellom de to bare øker. Hun er mer
opptatt av den mystiske kjæresten. Han er visst fra Brasil, men glosene han
lærer henne skal vise seg ikke å være portugisiske. Hvem er han, egentlig?
Et unikt uttrykk
Det er de store, viktige, vanskelige temaene Moore skriver
om. Familien. Samfunnet. Krigen. Døden. Kjærligheten. Samtidig behandler hun
stoffet med en helt unik letthet, en sprudlende, leken språkglede som både
skjuler og avslører en underliggende sorg. Til tider flommer teksten over av
gløgge, lattervekkende ordspill; helt uanstrengt kan Moore slå om til en
poetisk skjønnhet som får leseren til å gispe.
Lorrie Moore har lenge vært et stort, viktig navn innen
amerikansk samtidslitteratur. Når hun med En grind i trappen endelig er
oversatt til norsk har et tomrom i Norges litterære univers blitt fylt.
«[Morsomt] og bitende om en ung jentes reise opp og ut mot en ung kvinne. [...] Moore lar karakterene utlevere seg gjennom den avslørende dialogen. Og hun lar Tassie få noen store, eksistensielle innblikk, som glimter til og eksploderer som kinaputter i skallen.» Carl Joakim Gagnon, Morgenbladet
«Til tross for at den ikke er vanskelig å lese, er En grind i trappen en kompleks og krevende tekst som lar leseren sitte igjen med en produktiv usikkerhetsfølelse: Hva var det i realiteten som foregikk her? Lorrie Moores hyperreflekterte og selvbevisste roman varer adskillig lenger enn til siste side. At hun først og fremst er kjent som novelleforfatter, gjør at det er grunn til å håpe at Cappelen Damm fortsetter med å oversette dem.» Kåre Bulie, Dagens Næringsliv
«[For] den som liker en litt viltvoksende og malende tekst, en tekst som både er morsom, mørk, spennende og tragisk, så er dette helt ypperlig lesning.» Nora Kringlebotn, Vårt Land
