Johan fikk sertifikat og strålte som en sol første gang han skulle ta bilen opp til Spikerverket.
«Du får vise Eva Lorentzen hvor fin bil vi har da, morfar,» lo Rosalind.
Johan ble rød i ansiktet, men sa ikke noe.
Da han kom hjem til middag samme dag, var både Elise og Rosalind spent. Elise var redd for at han hadde bulket, og Rosalind lurte på om Eva Lorentzen hadde sett bilen.
«Ja, hun har sett den. Jeg kjørte henne hjem,» svarte Johan og så litt skyldbevisst ut.
«Hjem?» utbrøt Elise. «Jeg synes du sa at hun bor like ved Spikerverket?»
«Ja, hun gjør det, men hun ville så gjerne imponere naboene med å komme kjørende.»
«Kan du ikke be henne hit en dag?» foreslo Rosalind. «Både mormor og jeg dør av nysgjerrighet etter å treffe henne.»
Johan sendte Elise et prøvende blikk.
Hun nikket. «Det hadde vært hyggelig. Du kan jo invitere henne på kaffe og vafler på lørdag, for eksempel. Dere holder vel ikke på så lenge på lørdagene.»
Elise dekket på ved stuebordet, med ren, nystrøket duk og Emanuels tynne kaffekopper som sjelden ble brukt. Midt på bordet satte hun et lite blomsterglass med natt-og-dag.
Hun var spent og urolig før Johan og frøken Lorentzen kom og forsto ikke helt hvorfor. Hun var da vant til å ha mange slags mennesker rundt kaffebordet, hvorfor var det annerledes i dag?
Enda en gang kikket hun ut av kjøkkenvinduet. Johan pleide å parkere oppe ved skolen. En stund sto hun stille og speidet, da oppdaget hun bilen komme langsomt kjørende nedover Sandakerveien og stanse der den pleide.
Hun skyndte seg å ta av seg forkleet og henge det opp på knaggen, tok syltetøyet ut av matskapet og fant frem sukkerskålen. Vaflene var ferdig stekt og så innbydende ut. Hun hadde spandert litt godt smør i røren, da ble de så mye bedre.
Det føltes som en evighet før hun hørte dem komme rundt hushjørnet. Johan pratet, høyt og muntert. Fosseduren overdøvet ham, hun kunne ikke skjelne ordene, men hun hørte på stemmen hans at han var i godt humør.
Eva Lorentzen virket yngre enn Elise hadde trodd, Johan måtte ha tatt feil da han sa femogførti. Hun var liten, vever og ganske pen, og hun hadde ikke sagt mange ordene før Elise forsto at hun beundret Johan noe voldsomt. Nesten litt for mye av det gode, tenkte Elise brydd. Johan var en flink billedhugger, men han var ingen mester.
Det var tydelig at Johan solte seg i frøken Lorentzens beundring. Han lo ofte og høyt, det lignet ham ikke. De to snakket nesten bare med hverandre og overså henne.
Elise merket at hun ble stram og forsøkte å irettesette seg selv. Dette var barnslig av henne. Johan måtte da få lov til å snakke muntert og ivrig med en annen kvinne uten at hun ble sjalu. Han hadde ikke så mye som sett på en annen så lenge de hadde vært gift og hadde alltid forsikret henne om at hun var den peneste han visste om.
«Deres mann er fantastisk dyktig til å skjære i tre, fru Thoresen,» sa frøken Lorentzen med ett. «Jeg har aldri sett noen lage så mange vakre ting.»
Hun sier du og Johan til ham, men bruker De og etternavn til meg, tenkte Elise. «Ja, Johan er flink,» mumlet hun til svar og stirret ned i asjetten.
«Traff dere hverandre allerede som unge? Har det bare vært dere to hele tiden?»
Det var da et underlig spørsmål. Ektepar flest hadde da holdt sammen siden de var unge!
«Ja, det vil si, jeg var gift med en annen, men han døde.»
«Og så var De så heldig å treffe Johan til tross for at De var enke. Hadde De barn?»
Svært så nysgjerrig hun er! «Ja, jeg hadde to, men har mistet den ene.»
«Elise og jeg var kjærester da vi var barn,» skjøt Johan inn.
«Og så traff dere hverandre igjen i moden alder? Så romantisk!»
«Vi traff hverandre ikke igjen, vi kjente hverandre hele tiden,» rettet Johan henne.
Frøken Lorentzen lo. «Hadde dere et hemmelig kjærlighetsforhold, kanskje?»
Til sin ergrelse kjente Elise at hun ble rød. «Vi bodde i samme gård. Like her oppe i Holsts gate.»
«Men hvorfor giftet De Dem med en annen når De var glad i Johan?»
Elise ble forvirret og visste ikke hva hun skulle svare. Hun kunne ikke fortelle en fremmed at hun var blitt voldtatt og at Emanuel hadde reddet henne ved å tilby ekteskap. Hun kunne ikke fortelle at Johan satt inne heller, mistenkt for tyveri.
«Det er en lang og komplisert historie,» hjalp Johan henne. «Det eneste som betyr noe, er at vi fikk hverandre til slutt og har vært så heldige å få to barn sammen.»
«Ja, dere er heldige,» sukket frøken Lorentzen. «Jeg har ennå ikke klart å finne den rette.»
Du verden, så åpen og frigjort hun er, tenkte Elise. Det må være fordi hun er kunstner.
Plutselig gled blikket til frøken Lorentzen bort på det lille bordet i kroken, og hun utbrøt. «Er det romanen Uønsket som ligger der borte? Jeg har lest den. Den er utrolig gripende.»
Elise og Johan vekslet blikk.
«Ja, den er opprivende,» mumlet Elise.
«Tenk hva den stakkars guttungen opplevde! En mor som prylte ham og en far som ikke ville vedkjenne seg ham.»
«Det var ikke helt slik,» protesterte Elise. «Faren var gift med en annen.»
«Nei, faren var utro mot moren hans, og Even gråt seg i søvn hver kveld.»
«Det er ikke …» Elise tok seg brått i det. Hun måtte ikke røpe at hun visste hvem Even var.
Frøken Lorentzen lo. «De har nok glemt det, fru Thoresen. Jeg ble ferdig med boken i går, så jeg vet hva som står der. Jeg er så spent på om noen greier å finne ut hvem som står bak psevdonymet. Jeg dør av nysgjerrighet etter å se hvordan Even ser ut. Jeg har regnet ut at han må være en mann i førtiårene, og han er sikkert en veldig pen og kjekk kar. Jeg har bedt en venn av meg som er journalist i Dagbladet om han ikke kan gjøre alt han kan for å finne det ut.»
«Hva er vitsen ved det?» spurte Johan. «Når han har skrevet boken under psevdonym, betyr det at han ikke vil bli gjenkjent.»
«Det er slikt de sier. Av beskjedenhet. Når det kommer til stykket, ønsker alle å bli kjent og beundret.»
«Kanskje han ikke ønsker å utlevere foreldrene sine?» forsøkte Elise seg forsiktig.
«Foreldrene er jo døde.»
«Han kan ha søsken. De ville sikkert ikke like det.»
«Det får de finne seg i. Jeg gir meg ikke før jeg har funnet ut hvem han er.» Hun lo.
Elise bestemte seg for at hun ikke likte Eva Lorentzen.
Til toppen