En løgn å tro på (Heftet)

Serie: Skyggespill 6

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skyggespill
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202538712
Omtale En løgn å tro på

Inger Marie forstår at faren nå må ut av fengselet. Hun leter etter løsninger, men den eneste hun øyner, er risikabel. Hun frykter dessuten at Irmgard har lokket henne i en felle. Har den tyske kollegaen forstått hvem hun arbeider for?
Forelskelsen i Jonas blir også problematisk. Veien er kort fra himmel til helvete, og enda verre blir det når faren endelig forteller henne sannheten om Mia.

«Jeg trodde dette bare var en krigsserie, men den har jo alt! Eva Stensrud på sitt beste!» – Kari Mørch, storleser

Til toppen

Andre utgaver

En løgn å tro på
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Eva J. Stensrud:

Utdrag

Inger Marie banket hardt på Claras dør. – Er du våken, Clara? Kan du åpne? Det haster!

Et søvndrukkent ansikt kom til syne. Clara myste mot Inger Marie: – Hvor brenner det?

– Pussig at du skulle spørre om det. Kan du være så snill å hjelpe meg? Du syr, ikke sant? Hun holdt frem strekkbuksen sin og så bønnfallende på Clara. – Klarer du å skjule dette brennmerket?

– Stig på. Clara gjespet og vinket henne inn. – Hva skjedde?

– Jeg skulle stryke buksen, men jernet var blitt for varmt.

Sannheten var at hun hadde drømt seg bort og glemt at hun holdt i et strykejern.

Clara pekte på den uoppredde sengen. – Sett deg. Hun mønstret plagget med rynkede bryn. – Det kan hende jeg klarer det, men i så fall vil buksen bli trangere. Jeg må sy legg på begge sider, ellers vil det se rart ut.

– Det gjør ikke noe om den blir trangere. Utålmodig flettet Inger Marie fingrene inn i hverandre. – Jeg er blitt litt tynnere, så det er bare en fordel.

– Når må du ha den ferdig?

Inger Marie smilte beskjemmet. – Om en halv time.

– En halv time? Clara stirret på henne. – Tuller du?

– Niks. Inger Marie kjente at kinnene ble varme. – Jeg skal på skitur.

De store, blå øynene ble trillrunde. – Jøsses! Er kronprinsen tilbake i landet? Hvem andre ville en kvinne ha strøket en strekkbukse til ære for?

Inger Marie lo. – Du kan få sagt det. Får du det til, tror du?

– Selvsagt. Clara slengte på seg en strikkejakke og dro fingrene gjennom det bustete, lyse håret. – Hvordan går det med broren din, forresten? Var du hos ham i går?

Inger Marie nikket. – Jeg fikk lov til å besøke ham som snarest. Det har går bra med Andersham, gudskjelov. Han blir helt frisk. Han ligger der med en diger, hvit turban, men han har ikke vondt, påstår han.

– Legen som opererte ham må ha vært dyktig.

Inger Marie nikket. – Han ble operert av en tysk nevrolog. En trivelig kar, ifølge Anders.

Hun reiste seg og vandret bort til vinduet. Tankene vendte stadig tilbake til mannen hun snart skulle treffe, og hun grøsset av forventning.

– Det finnes visst en og annen trivelig tysker også, har jeg hørt, sa. Clara og bøyde seg over Inger Maries bukse mens hun spisset den lille munnen i konsentrasjon. – Ikke alle er nazister.

– Nei, den legen er i hvert fall ikke det. Han kaller Hitler ”«Den gale korporalen»”. God beskrivelse, synes jeg. Inger Marie lo.

– Han er sikkert blitt beordret hit, som så mange av sine landsmenn. Kom hit, så jeg får tatt mål av deg.

Med imponerende effektivitet slo Clara målebåndet rundt livet hennes, noterte noen tall og begynte å finne frem knappenåler. – Du kan koke en kopp te til meg mens jeg arbeider, befalte hun. – Har du noe å bite i også?

– Jeg skal smøre en skive til deg, jeg klarte mirakuløst nok å få tak i ferskt brød i går. Vil du ha bringebærsyltetøy på? Det er tanten min som har laget det. Det er syrlig og litt tynt, men veldig godt.

– Det lyder vidunderlig.

Inger Marie ilte inn til seg selv og satte på kjelen. Mens vannet kokte opp, gikk hun gjennom nistesekken for tiende gang. – Kakao, matpakke, skismurningskismøring, vaselin, solbriller, ekstra genser. Hadde hun husket alt? Hun kikket på klokken igjen. Om litt over en halv time ville han være her. Hun følte seg som en ungjente foran sitt første stevnemøte.

Hun helte rikelig med tante Roses teblanding i koppen, og smurte på skivene mens hun lot drikken trekke. Den behagelige duften av kamille og rosmarin bredte seg i rommet og fikk henne til å lengte etter kjøkkenet på Alstadhov. Hva holdt de på med akkurat nå? Hun så tante Rose for seg ved kjøkkenbenken, travelt opptatt med en brøddeig. Anna var sikkert ute i stallen. Og moren? H, hva gjorde hun? Vandret hun rundt, full av bekymring for faren? Hun kjente det vante stikket av uro ved tanken på ham. Så skjøv hun det vekk. I dag ville hun ikke bekymre seg for noe eller noen.

Da teen var ferdig, plasserte hun alt på et brett og gikk inn til Clara.

Venninnen satt med konsentrert mine og stakk nåler i bukselinningen, hun hadde alt funnet frem symaskinen og plassert satt den på det lille, vaklevorne bordet ved vinduet.

– Takk skal du ha, Inger Marie. Nå kan du gå inn til deg selv, så jeg kan arbeide i fred. Jeg sier fra når jeg er ferdig.

– Tror du at du kommer til å rekke det?

– Ja da! I alle fall hvis du ikke kaster bort tiden min med å mase. Clara tok en stor bit av brødskiven og lukket øynene i nytelse. – Deilig! Så sperret hun dem opp igjen: – Ut, sa jeg!

Inger Marie lo og gjorde som hun fikk beskjed om. Inne på sitt eget rom snørte hun igjen sekken og trakk på seg ullgenseren, men ombestemte seg og tok den av igjen. For én gangs skyld frøs hun ikke. Og det skyldtes ikke bare at det brant lystig i ovnen.

Kvelden i forveien hadde hun nettopp kledd av seg og skulle til å gå til sengs, da Olaug banket på døren hennes med beskjed om at det var telefon til henne.

Da hun hørte den dype, melodiske stemmen i røret, hadde hjertet hennes slått kollbøtte.

– Dette er Jonas Holt, Inger Marie.

Da hun ikke svarte med det samme, la han til: – Skuespilleren du traff hos Mia. Jeg kjørte deg hjem en kveld, husker du det?

– Ja, fikk hun endelig sagt. – Jeg husker det.

Jeg har knapt tenkt på annet.

Stillhet. Så: – Står alt bra til?

– Ja, absolutt. Alt står bra til, stammet hun. Hun kløp seg hardt i den tynne huden på innsiden av håndleddet. – Med deg også? klarte hun å få frem.

– Ja takk. Du, jeg hadde tenkt å spørre deg om du liker å gå på ski?

– Liker å gå på ski? Absolutt. Jeg liker veldig godt å gå på ski.

Hun lød som en papegøye, men det skyldtes at hjernen hadde sluttet å virke, akkurat som første gang hun snakket med ham.

– Har du lyst til å bli med på skitur i morgen? Jeg hadde tenkt meg til Nøklevann, der er det fine forhold nå.

– Ja, jeg har … Det høres veldig hyggelig ut.

– Passer det at jeg henter deg klokken elleve?

– Det passer veldig bra. Takk.

– Da ses vi i morgen. God natt, Inger Marie.

– God natt, Jonas.

Merkelig nok hadde hun sovet som en stein hele natten.

Claras stemme rev henne ut av funderingene. – Skvatt du? Venninnen sto i døren. – Vil du prøve hvordan den sitter?

– Er du ferdig alt? Inger Marie dro av seg skjørtet og trakk strekkbuksen utenpå stillongsen. Den satt perfekt. Det stygge brennmerket var borte, skjult bak et legg. – Du må ha magiske evner, Clara! Hun lente seg frem og ga henne en klem. – Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg. Hun slapp venninnen, grep genseren og dro den over hodet. – Hvordan tar jeg meg ut?

– Bra, som alltid. Clara skakket på hodet og lo. – Og jeg skal nok finne på en passende belønning. Du kan jo for eksempel begynne med å fortelle meg hvem du skal på ski sammen med.

– Han heter Jonas.

I det samme hørte hun de lyden av en bilmotor utenfor hybelhuset. Clara gikk bort til vinduet for å se ut. Fort stakk Inger Marie føttene ned i beksømstøvlene og snørte dem igjen. Deretter grep hun anorakken, sekken, luen og vottene.

– Herregud, er det skuespilleren Jonas Holt? Med den supre bilen der? Clara snudde seg og stirret på henne. – Fy søren, så heldig du er! Men er ikke han forlovet?

– Jeg tror at forloveden hans skal være med. Nok en gang, tusen takk!

Det fikk ikke hjelpe om han så hadde med seg halve Oslo. Det som telte, var at han hadde invitert henne.

– Nå vet jeg hva jeg skal forlange i bytte, Inger Marie. En autograf!

De gikk ut i gangen. Inger Marie lo andpustent mens hun låste døren sin. – Det lar seg nok ordne. Vi ses senere, Clara!

Hun ble stående et sekund for å samle seg før hun åpnet utgangsdøren. Idet hun trådte ut på trappen, så hun at Jonas hadde oppdaget skiene hun hadde stilt opp mot husveggen, og var i ferd med å spenne dem fast på taket. Han hadde hvit skianorakk, sorte knickers og hvite, ribbestrikkede strømper. De slanke leggene hans var som skapt for dem. Han var så pen at det ga et søkk i henne. Og han var alene.

– God dag, Jonas, sa hun lavt.

Han snudde seg da han hørte stemmen hennes. – Der er du jo! Da han smilte til henne, lyste det smale ansiktet opp. – Selveste bildet på en sprek, ung kvinne, må jeg si. Du er jo reneste ukebladreklamen!

Han gjorde seg ferdig med å feste skiene og stavene hennes. Da han gled inn i førersetet, kjente hun den behagelige duften av etterbarberingsvannet hans.

– Jeg fikk låne bil igjen, som du ser. Han vendte seg mot henne og betraktet henne. De skrå øynene var fulle av varme. – Du er like vakker i skiantrekk som i kjole, Inger Marie. Den blåfargen er nydelig både til huden og håret ditt.

– Takk. Hun kjente at kinnene glødet.

Han bøyde seg litt frem. Et øyeblikk trodde hun at han skulle kysse henne, og hun holdt pusten.

– Jeg får ikke tak i øyenfargen din, mumlet han og gransket henne intenst. – De er ikke blå, det ser jeg, men de er ikke brune heller.

– De har det med å skifte farge etter humøret. Hun smilte til ham. – Fremdeles ingen knottgenerator? Hva har bileieren gjort for å unngå det?

– Blitt tysker, var det tørre svaret.

Hun stirret på ham. – Tilhører denne bilen en tysker?

– Fikk du lyst til å kaste deg ut nå?

Hun forsøkte å forstå hva dette betydde. – Er han en venn av deg?

– Snarere en venn av en venn. På ny sprakk ansiktet hans opp i et smil. – Han er musiker og har bodd i Norge i flere år.

Han blunket til henne. – Jeg er ikke nasjonalsosialist, hvis det var det du lurte på.

– Det er jeg glad for.

Hun vendte seg halvveis mot ham og betraktet profilen hans mens han kjørte. Det glatte, mørke håret var halvveis skjult under en topplue, og merkelig nok kledde han den også.

– Nå skal vi nok opp her. Han giret ned og svingte opp en mindre vei.

– Har du vært her før?

– Et par ganger, men det begynner å bli en stund siden. Nå kjenner jeg meg igjen. Vi kan parkere her borte. Han kjørte inn til veikanten og stoppet. Så vendte han seg mot henne med et utfordrende uttrykk i ansiktet. – Klar for å svette litt? Jeg håper ikke jeg har invitert med meg en sinke?

 

Kulden hadde gjort snøen tørr og hard, og da de hadde spent på seg skiene, kjente Inger Marie at hun hadde god gli.

– Vil du gå først? spurte han. – Så kan du bestemme farten.

Hun nikket. – Det er i orden. Du får si fra hvis det går for sakte.

Hun trakk den kalde luften ned i lungene og klarte ikke å slutte å smile. Fremdeles hadde det ikke gått opp for henne at hun faktisk gikk her sammen med Jonas Holt.

Så begynte den kritiske indre stemmen å gi lyd fra seg.

Ennå hadde hun ikke våget å spørre seg selv hva han ville med henne. Kom hun til å få svaret før dagen var omme?

Da de hadde passert fem kilometer, merket hun at han sakket akterut. Hun snudde seg, og kunne ikke skjule smilet da hun så ansiktsfargen hans.

– Er farten bra, eller skal vi gå på litt? Jeg vil nødig sinke deg, vet du.

Han svarte med et glis. – Dette holder i lange baner. Jeg skulle aldri ha utfordret deg. Han kikket opp mot himmelen, hvor det lette skylaget var i ferd med å sprekke opp. – Jeg tror sannelig vi får sol også.! Vi får ta det som et tegn.

Han viste de perfekte tennene i et smil, og hun trakk pusten fort. Tegn på hva? Et nølende håp begynte å stige i henne. – Du har rim i øyebrynene, sa hun lett. – Men det er gudskjelov ikke like kaldt lenger. Skal vi ta litt å drikke?

Hun bød ham av kakaoen hun hadde med, men han ristet på hodet. – Her går det bare i kaffe. Og brennevin. Som for å understreke ordene åpnet han en reim over en sidelomme og trakk opp en lommelerke i sølv. – Skal det være en liten hjertevarmstyrker?

Hun ristet på hodet. – Nei takk. Jeg blir så trett av å drikke brennevin midt på dagen.

Og hjertet hennes hadde det mer enn varmt nok.

Han betraktet henne med et underlig uttrykk i øynene. – Vet du, første gang jeg så deg fikk jeg nesten sjokk. Men når man ser nærmere på Mia og deg, er dere ikke fullt så like. Du er høyere og slankere, og lysere i håret. Han lente seg frem og la en finger under haken hennes.

Hun rakk å se at irisen hans hadde en mørk, grønngrå farge, før hun kjente leppene hans mot sine. – Ingmar, du er så skjønn, mumlet han.

Til toppen

Bøker i serien