Alvorlig var hun også da hun litt etter gikk nedover mot doktorgården. Hun håpet at Han der oppe ville se gjennom fingrene med den lille løgnen hun hadde servert presten. For hun hadde ingen ønsker om å besøke Paul. Tvert imot håpet hun å kunne unngå ham helt og holdent. Aller helst ikke få et eneste glimt av ham hele den tiden han skulle bli her. Akkurat det var naturligvis ikke til å unngå. Men hun måtte få Gabriel i tale før Paul la hele den vonde historien fram for ham.

Elen møtte henne ute på trappen. Hun hadde en bøtte i hånden, men stanset da hun så hvem som kom.

«God dag,» hilste hushjelpen og smilte mot henne.

«God dag, og signe arbeidet.»

«Takk, takk. Æ skull nu bare en tur ned i kjellern, men du skal bare gå inn. Det e jo hjemmet ditt nu,» la Elen til.

Marie nølte. Det føltes fortsatt underlig at Breidablikk straks ble hennes nye hjem. «Er Gabriel hjemme? Jeg skulle hatt noen ord med ham.»

Elen så seg rundt. «Nei, sant å si veit æ ikke kor det blei av han. Han va her før litt sia, så blei han borte.» Hun klødde seg på underarmen. «Æ kan gå inn og spør de andre.»

«Nei, det er slett ikke nødvendig. Det er uansett ikke noe som haster.»

«Men herr Nyman veit kanskje kor han e.»

Marie ble varm i nakken. Elen måtte for all del ikke hente Paul, det var det siste hun ønsket!

«Nei da, ikke plag ham med dette. Enten møter jeg Gabriel senere i dag, eller så ser jeg ham i morgen. Du skal ikke forstyrre de andre, og du har selv mye å gjøre. Hils heller til Gabriel. Farvel så lenge, og unnskyld bryderiet.» Hun skyndte seg å gå før Elen rakk å si noe mer.

Pusten gikk tungt, og hjertet slo hardt i brystet da hun åpnet porten til prestegården. Så hadde turen vært fullstendig bortkastet, og hun følte seg bare enda mer fortvilet. Nå fikk sikkert Paul vite at hun hadde vært der, og det ville glede ham stort. Nettopp fordi han visste hvilken pine og usikkerhet hun led.

I gangen møtte hun presten.

«Var De så snar i doktorgården?»

«Ja, jeg … følte meg ikke helt bra.» Det var faktisk ingen løgn, tenkte hun. Akkurat nå kjente hun seg både kvalm og slapp.

«Det er sikkert varmen,» sa han medfølende. «Sørg for kald drikke, og hold Dem inne. De må for all del ikke bli syk før den store dagen.»

«Det går nok bra,» sa hun, tok av seg hatten og de flortynne hanskene. Da hun fortsatte inn i stuen, gikk han inn på kontoret sitt.

Hun ringte på en av pikene og fikk brakt inn en karaffel med kald saft. Hun stilte seg ved stuevinduet og nippet til glasset, da hun fikk øye på en herre borte ved hagegjerdet. Hånden skalv slik at hun måtte sette glasset fra seg på et bord, så trakk hun seg litt tilbake. Der kom Fie bort til ham.

Marie slo hånden for munnen. Det var Paul! Det måtte være ham. Nei … Hun ble klar over at hun hadde holdt pusten en lang stund, og slapp den nå sakte ut. Det var Gabriel. Hvordan kunne hun ta feil av de to, så ulike som de var? Holdt det på å gå helt over styr for henne?

Kunne hun bare ha hørt hva de snakket om! Der vendte Gabriel ansiktet opp mot huset. Var det henne de diskuterte? Hjertet slo fortere. Kanskje hadde Paul fortalt det nå? Det var sikkert derfor han kom, for å snakke med henne, eller for å gi beskjeden via Fie. Fordi han ikke orket å se henne inn i øynene og fortelle det selv. Ikke maktet å si at bryllupet var avlyst.

Marie svaiet og grep tak i nærmeste stolrygg for ikke å falle. Kanskje hadde hun snørt korsettet for stramt. Hun burde ikke gjøre det, særlig ikke i denne varmen. Det var en kjent sak at mange kvinner dånte av slikt. Jo, hun kunne legge skylden på akkurat det nå, men hun visste at så ikke var tilfellet. Det var omstendighetene, alle tankene hun bar på, som gjorde henne syk. Hun grep glasset og tømte det som var igjen. Da hun på ny kikket ut av vinduet, så hun at Gabriel gikk mot Breidablikk igjen.

Marie motsto fristelsen til å løpe ut til søsteren, men sank heller ned i nærmeste stol.

Til toppen