– Jeg er så bekymret for Ingrid. Hun la armene i kors over brystet. Kjente at hun frøs.

– Det forstår jeg godt, men sannsynligvis har hun bare tatt en omvei og er på vei hjem nå, eller hun har møtt noen hun kjenner, og helt glemt tiden.

Josefine grøsset over lensmannens ord.

Noen hun kjenner.

Josefine tenkte på Kjell, hotellets gartner, og på tegningen som Ingrid hadde laget. På hvor mye det hadde lignet på ham. Datteren hadde påstått at hun hadde sett Kjell på stranden sammen med Marion den natten. Hun hadde sett at han slo henne, at han hadde forsøkt å gi henne en konvolutt, men at hun ikke ville ta imot den. Var det penger i den konvolutten? Og i så fall: Hvorfor hadde han villet gi henne penger?

Det gikk et kaldt gufs gjennom henne med det samme. Tanken på at det kunne være en av hotellets ansatte som sto bak dette, var forferdelig. Og så gartneren, da, som var så hyggelig. Han hadde arbeidet for dem i en årrekke, og hadde alltid vært til å stole på. Men nå måtte hun ikke trekke forhastede slutninger. Det kunne jo være at Ingrid hadde sett feil, eller at Kjell ikke hadde hatt noe med drapet å gjøre, selv om det var han som hadde slått til Marion. Det aller viktigste nå, det hun måtte fokusere på, var å få Ingrid trygt hjem. Så fikk de ta resten derfra.

Til toppen