| Forfatter: | Jenny Micko |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2022 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Aftenstjernen |
| Serienummer: | 22 |
| ISBN/EAN: | 9788202735388 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale En mors hjerte
Mens Blanca sørger over moren, som åpenbart har forlatt både henne og denne verden, har Lotta fullt opp med praktiske affærer. Det er både givende og krevende å drive Lises hus, og stadig flere nødstilte tør å be om hjelp.
Hun hørte at gutten løp moren og lillesøsteren i møte. «Dette er frøken Lotta, hun er helt blind, og hun skal hjelpe oss,» bablet han. «Du trenger ikke å være redd, mor. Frøken Lotta er snill, alle er snille her.»
«Velkommen,» sa Lotta og smilte. «Skal vi gå inn på kontoret og snakke sammen?»
«Om det ikke er for mye bry,» svarte kvinnen med svak stemme. Den lille piken gråt stille.
«Jeg vet ikke min arme råd.» Kvinnen gråt også nå.
Utdrag
Blanca gikk med raske skritt mot Nøstet, brått fylt av en heftig hjemlengsel. Det var fremdeles en times tid til midnatt, og utenfor Lises hus sto August og holdt vakt.
«Jeg begynte å bli bekymret,» sa han med rynkede bryn. «Forestillingen var vel over for lenge siden?»
Hun gjemte seg i favnen hans, og resten av anspentheten forsvant. «Jeg var innom Jenny og Laura på hjemveien.»
Han holdt henne hardt. «Jeg forstår.»
En gatepike kom ut fra Lises hus, og ga dem et langt blikk. «Er det ikke typisk at de kjekkeste karene er opptatt,» sa hun og blunket.
Blanca og August lo mens de så henne svinse av gårde med det fargerike skjørtet flagrende rundt beina.
«Hun har rett, du er kjekk.»
August smilte. «Så lenge du mener det, er det alt som betyr noe.»
«Har det vært en rolig kveld?»
«For så vidt, men enda en mishandlet kvinne dukket opp.»
«Hva er det du sier?»
«Hun er ikke hardt skadet, for hun klarte visstnok å flykte, men også hun nekter å fortelle hvem mannen er.»
«Det er jo håpløst!»
August sukket. «Det er i hvert fall frustrerende, men jeg gir ikke opp.»
«Selv om han prøvde å true Lotta og Adelheid til ikke å spørre mer om ham?»
«Jeg har snakket med dem. Begge vil at jeg fortsetter å spørre rundt, men jeg skal selvsagt være diskret. Og ingen skal oppholde seg på Lises hus på kveldstid uten at noen av oss karer holder vakt utenfor.»
«Det høres fornuftig ut.» Blanca hutret.
«Kom deg inn før du blir blå om leppene.»
Hun ga ham et kyss på kinnet, og låste seg inn i huset ved siden av.
«Husk å låse etter deg!» ropte August, og hun sendte ham et slengkyss.
Hun gjorde som han sa, og vred om nøkkelen før hun tok av seg skoene, tråkket i tøflene og hengte fra seg kåpen. Idet hun steg inn i stuen, fyltes hun av en helt herlig følelse. Det var her hun hørte hjemme nå.
«Det er godt å se deg smile,» sa Dina, som satt i den gule sofaen.
«Det er godt å være hjemme,» svarte Blanca.
Like etter lå hun under dynen på rommet sitt, det elskede rommet som Dorotea hadde gjort så fint. Hun kikket på de innrammede bildene av moren, og for første gang kjente hun mer enn bare sorg og savn. Hun kjente stolthet over å ha hatt en så vakker og begavet mor. I samme øyeblikk kom innsikten, og den slo nesten pusten ut av henne.
Hun måtte sette seg opp i sengen, men det var ikke nok. Hun måtte reise seg og vandre frem og tilbake over gulvet, for det kriblet under huden. Var det virkelig dette hun skulle gjøre? Da hun sank ned på sengekanten igjen, hadde hun overbevist seg selv. All tvil var borte. Hun skulle gå i morens fotspor, det var det eneste som ga mening.
Hun skulle bli den neste Aftenens stjerne.