Ragna sto ved vinduet og betraktet de store snøfillene som la seg mykt og stille på bakken. Gjennom mørket og den hvite snøen så hun konturene av det blafrende lyset fra stormlampen på fjøsveggen. Den beveget seg svakt i de lette vindkastene. Hun kjente at hun frøs, og trakk sjalet tettere om seg. Øynene var tørre og såre av gråt og mangel på søvn, og i brystet satt redselen som en skarp klo. Kroppen var spent som en streng som kunne briste når som helst. Det var stille i soverommet. Hun skottet bort på Øystein, som satt i en stol og sov. Hodet hang ned mot brystet og hendene var foldet i fanget. Teppet hadde glidd ned fra fanget hans og lå i en krøllete haug på gulvet. Hun gikk bort til ham, tok opp teppet og la det forsiktig over beina hans, deretter gikk hun tilbake til vinduet.
Selv fikk hun ikke sove. Hvordan kunne hun sove når den vesle gutten hennes holdt på å dø? Hun blunket tårene vekk og kastet et blikk mot sengen der Hallgrim lå. Ansiktet hans var uhyggelig blekt og det surklet i bringen hans hver gang han trakk pusten. Han levde, men hun så at han kjempet. Av og til ynket han seg i søvne og ansiktet fortrakk seg i smerte. Hun svelget og snudde seg mot vinduet igjen. Det var ingenting mer hun kunne gjøre for ham, annet enn å vente. Han var en robust og sterk liten kar, hadde doktoren sagt, men hvor lenge orket han å kjempe mot den voldsomme feberen som langsomt sugde livskraften ut av ham?
Hun la hendene på vinduskarmen, lente pannen mot den kalde vindusruten og lot tårene renne. Nå lå Hallgrims liv i Guds hender, hun kunne bare håpe at han hørte bønnene hennes og lot Hallgrim få leve.
Hun skvatt da hun kjente et par varsomme hender på skuldrene og en myk stemme som hvisket til henne.
– Prøv å sove litt, Ragna min, sa Øystein søvndrukkent. – Jeg skal våke over ham.
– Jeg får ikke sove, sa hun gråtkvalt. – Hvordan kan jeg det når … Stemmen sviktet.
Hun snudde seg mot Øystein og la ansiktet inn mot halsgropen hans. Han la armene om henne og vugget henne varsomt, med ansiktet ned i håret hennes. Ragna kjente varmen fra ham, tryggheten han utstrålte, selv om hun visste at han var like redd som henne. Det trette draget i det ubarberte ansiktet og sorgen i det blå blikket hans, sa mer enn ord.
– Han klarer seg, jeg vet det, sa Øystein og skjøv henne litt fra seg. Han strøk tårene varsomt bort fra kinnet hennes og smilte. – Vi er nødt til å tro det.
– Jeg vet det, men ... Hun skottet bort på Hallgrim. Han lå som før, med halvåpen munn og pustet anstrengt.
    – Kom, så setter vi oss, sa Øystein og dro Ragna bort til stolen ved siden av sengen. Selv tok han plass på den andre siden.
Hun lente seg frem og la hånden på sønnens panne, han var fremdeles altfor varm. Feberen brant mot håndflaten, og hun trakk den raskt til seg. Hun ble sittende og betrakte ham. Kjente hvor glad hun var i ham. Han var så liten og sårbar, så alene mot kreftene som herjet i ham. Hun møtte blikket til Øystein. Han smilte trøstende til henne da han strakte armen ut over sengen og tok hånden hennes, holdt den i et varmt, ømt grep.
Ragna kjente hvor trett hun var, kroppen var tung som bly, det var så vidt hun maktet å løfte armene. Hun la hendene i fanget, lente hodet tilbake mot den høye stolryggen og lukket øynene. Hun lot tankene vandre som de ville, orket ikke spekulere mer på hva som ventet når daggryet kom.
Ragna våknet brått og satte seg opp, glippet med øynene og kikket rundt seg. Det var et merkelig, svakt blålig lys i rommet. Hun kikket bort på Øystein, men kunne ikke se ham ordentlig. Hun flyttet blikket mot Hallgrim. Et varmt lys skinte på ansiktet hans. Hun betraktet ham. Han så så fredelig ut, øyevippene lå som en liten vifte mot den bleke huden, men de rørte seg ikke. Hun svelget. Var han død?
Ragna lente seg nærmere, ville legge hånden på brystet hans for å kjenne om han fremdeles pustet, da noe holdt henne tilbake.

Til toppen