Det ble stille rundt bordet. Per la bestikket rolig fra seg på tallerkenen. Sakte, som om det ga ham en slags utsettelse. Simen hadde sluttet å snakke om været, og Josefine hadde sluttet å følge samtalen hans. Moren stirret på Per, syntes nok at Viktoria fortjente et svar.

Viktoria kunne høre Rolf sukke, som om han stålsatte seg for det rabalderet som han fryktet ville komme.

– Fortell meg nå sannheten. Hvor har du vært hele dagen? spurte Viktoria og snudde seg mot Per.

Hun spurte så rolig hun greide, men indignasjonen, engstelsen og raseriet som lå og ulmet under overflaten, greide hun ikke å legge lokk på.

Per rettet seg opp, grep servietten og tørket seg om munnen. Han så seg rundt, på alle som satt rundt bordet. På alle de som likte ham så godt og trodde han var slik en god ektemann. Hun skulle ønske han i stedet ville sett på henne. Sett henne inn i øynene og fortalt henne sannheten, og at sannheten var noe hun kunne leve med. Ikke det hun fryktet, som ville knuse hele hennes verden.

Men de neste ordene hans ga henne ingen illusjoner om at verden ville bestå.

– Vi trenger å ta en prat under fire øyne, Viktoria.

Han reiste seg fra bordet og beklaget at han forlot måltidet så raskt.

Viktoria reiste seg også, kroppen kjentes blytung. Det var som om hun var på vei til sin egen henrettelse. Slik følte hun det.

Uten et ord forlot hun bordet. Han holdt døren åpen for henne. Hun la merke til det skyldbetyngede uttrykket i ansiktet hans og hadde mest lyst til å spytte på ham. Per lignet mer enn noe annet en skamfull hund nå. Hun gruet seg til samtalen.

Til toppen