Det var kaldt og friskt i luften, og det knaket i snøen da Maiken gikk mot kafeen. Hun hadde på forhånd merket seg at det var lys i Spiseriet, så hun visste at de var stått opp og i gang med dagen. Det var egentlig en selvfølge, siden Alida drev kafé. Kjørekarer kunne komme innom når som helst, fra tidlig morgen til sent på kveld, og skulle man tjene penger, måtte man være parat til å betjene gjestene.
Maiken banket lett på døren og gikk inn. En lun varme var i ferd med å bre seg i rommet, og hun så Alida sitte på huk foran ovnen. Hun smilte da hun fikk øye på Maiken.
«Så trivelig å se deg.» Hun reiste seg og ga venninnen en klem.
«Er ikke Ragnhild her?» sa Maiken og så seg rundt.
Alida ristet på hodet. «Hun sover. Jeg sa til henne at hun behøvde å hvile og at hun ikke skulle arbeide noe i dag.»
Maiken nikket. «Så jeg regner med du vet?»
Alida nikket storøyd. «Hun fortalte meg det i går. Hun sa også at hun hadde vært hos deg, og at det var du som hadde overtalt henne til å si det. Jeg kan ikke tro det, Maiken. Kan det virkelig stemme, det hun sier?» Alida lød fortvilet, og Maiken la merke til at hun så dratt ut. Antagelig hadde hun sovet dårlig om natten.
Maiken løsnet på yttertøyet. «Jeg er redd det stemmer, og at vi bare må forberede oss. Vi er de eneste som vet om det, og vi er nødt å hjelpe henne.»
Alida trakk pusten dypt. «Du har helt rett.»
Maiken byttet tema. «Rallarene er på arbeid i Sverige og blir borte til over helgen. Det er så uvant å være alene i brakka.» Hun unnlot å fortelle Alida om Holgers besøk kvelden før. Det gagnet ingen at historien hans ble spredt over hele bygda før han fikk muligheten til å snakke og ordne opp med Petra.
«Det er bare hyggelig at du kommer hit,» småpratet Alida og satte en kaffekopp foran henne. «Men det blir nok en travel dag utover.»
«Jeg kan bli her og hjelpe deg. Jeg har ikke noe arbeid som venter likevel, og siden du har gitt Ragnhild fri, kan jeg mer enn gjerne ta i et tak.»
«Det er da slett ikke nødvendig,» begynte Alida, men Maiken blåste.
«Det er da bare hyggelig å være to. Dessuten må jeg ha noe å gjøre,» sa hun og blunket.
«Da sier jeg takk,» sa Alida med et smil. Hun satte seg ned ved bordet og sukket. «Jeg er oppriktig bekymret for Ragnhild.»
«Det forstår jeg godt. Det er jeg også. Hvordan gikk det egentlig i går, da hun fortalte deg det? Var hun redd?» Hun husket at jenta hadde vært helt oppløst i tårer og bunnløst fortvilet da hun kom til henne kvelden før. Hun hadde til og med snakket om at hun ville ta livet sitt. Maiken fikk frysninger ved tanken.
«Det hun virket mest redd for, var at jeg skulle sette henne på dør,» sa Alida og rynket brynene. «Hun oppfører seg som om det er hennes egen feil og at hun fortjener å bli straffet for det.» Hun ristet sørgmodig på hodet. «Jeg forsikret henne om og om igjen at hun får bli her i Spiseriet uansett hva, og til slutt så hun ut til å roe seg ned. Men hun var utslitt da hun la seg i går kveld, og det var derfor jeg lot henne sove i dag.»
«Burde vi kanskje være litt stille, hvis hun ligger og hviler seg, mener jeg?» Maiken kikket opp mot loftet.
«Nei da, jeg tror hun sover godt. Jeg skal gå opp og se til henne.»
Hun gikk opp den bratte og knirkede loftstrappen, og Maiken drakk en slurk av den varme kaffen.
Et forskrekket utrop lød fra loftet, og Maiken reiste seg. «Alida?» ropte hun prøvende opp trappen.
Venninnen kom til syne øverst i trappen, og skyndte seg deretter ned. Hun stirret på Maiken og grep henne om skuldrene.
«Hun er borte! Ragnhild er borte!»

Til toppen