Bestyrer Rustad stirret forferdet over kanten på brevet, på Willassen, som hadde landet som en potetsekk på gulvet.

«Han besvimte!» Skohælene klapret mot gulvet da Ragnhild tok to steg mot ham og satte seg ned på knærne.

«Willassen, hører De meg?» sa hun mens hun klappet ham på kinnet. «Å kjære vene, hva gjør vi nå? Det er nok best at De åpner vinduet, bestyrer Rustad, kanskje frisk luft vil hjelpe.»

Bestyreren rikket seg ikke fra stolen. Han grep i stedet etter telefonrøret. «Jeg tror heller jeg skal ringe etter doktoren.»

Ragnhild nikket. «Willassen! De må våkne!» ropte hun igjen og ristet ham lett i skuldrene.

Plutselig virket læreren så gammel og skrøpelig der han lå. Håret hans var tynnere enn hun hadde lagt merke til før. Den lange, hengslete kroppen lå slapp og tung på gulvet. Øyenlokkene flakket et par ganger, før han med ett slo opp de gråblå øynene.

Ragnhild la en hånd på brystet og pustet lettet ut. «Takk og lov! Jeg tror De fikk et illebefinnende, Willassen!»

Fortumlet satte han seg opp og gned seg i bakhodet. Han hadde nok slått seg i fallet. Han virket så tafatt der han satt. Håret var kommet i uorden, blikket vekslet forvirret mellom de to andre i rommet.

«Vann! De vil sikkert ha godt av å få i Dem litt drikke,» sa Ragnhild og kom seg på bena. Fra vannmuggen på bestyrerens skrivebord skjenket hun i et glass og rakte det til læreren, som med omtåkede bevegelser hadde kommet seg opp på stolen igjen.

«Har De behov for at doktoren kommer og ser til Dem, Willassen?» spurte bestyreren, fremdeles med telefonrøret i hånden. Han hadde ikke rukket å gjøre seg ferdig med tallene på nummerskiven før Willassen kom til seg selv.

Læreren gjorde en avvergende bevegelse med den ene hånden mens han tømte vannglasset. Telefonrøret ble nølende lagt tilbake på gaffelen. Bestyrer Rustad betraktet ham med rynkede bryn og ventet tydelig på en forklaring.

«Meget pinlig, jeg beklager virkelig dette,» mumlet Willassen idet han tok imot vannglasset som Ragnhild hadde fylt opp på ny. Han tømte det i én slurk og satte det stille fra seg på skrivebordet. «Jeg fikk visst et lite besvimelsesanfall.»

«Har det skjedd før?» spurte Ragnhild. «Kanskje De burde fått legetilsyn likevel?»

Han ristet mismodig på hodet. «Ingenting å bry seg om.»

«Et anfall, sier De? For meg virket det som om De fikk en temmelig kraftig reaksjon på dette brevet,» sa bestyreren. «Jeg antar at det betyr at De forstår hvilke beskyldninger det inneholder?»

Til toppen