En ny verden (Heftet)

Serie: Alvestad 49

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 49
ISBN/EAN: 9788202574659
Kategori: Romanserier
Omtale En ny verden

Kjærlighet og begjær, svik og mysterier.


Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.



Da dagen for ankomst nærmet seg, begynte en spent stemning å bre seg gjennom skipet. Han kunne se det i smilene folk sendte hverandre, i måten de beveget seg på. Det å ankomme New York betydde ikke at man hadde nådd målet, man måtte også stå foran immigrasjonsmyndighetene, og de hadde muligheten til å nekte folk adgang til landet.

– Tenk hvis de avviser oss, sa Jørgine, der de sto på dekk den siste dagen og skuet mot tåken som hang over havnen. Bak tåkesløret befant svarene seg, men også nye utfordringer.

Til toppen

Andre utgaver

En ny verden
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Hele verden gynget, som om han befant seg om bord i en diger vugge. Fra side til side, igjen og igjen. Hodet snurret, Embrek følte seg syk.

Stormen hadde vært over dem kort tid etter at det ble mørkt. De hadde søkt tilflukt i køyene på lugaren. Han hadde lagt seg i den øverste, og angret allerede. Måtte holde seg fast for ikke å bli kastet ned på gulvet hver gang skipet deiset ned i en bølgedal.

– For et vær, kom det fra Jørgine i køyen under ham. Hun tok det hele meget bedre enn ham, lød uforskammet frisk og lett når hun snakket. Det var vanskelig å begripe at hun ikke var sjøvant.

Selv ba han om at det snart måtte være over, og innimellom ønsket han at de aldri hadde reist. Stormen var noe av det verste han hadde vært med på. Hvert eneste minutt gikk ulidelig sakte.

Været løyet i løpet av natten. Da morgenen kom, gjenfant skipet den sedvanlige rytmen. Embrek var skjelven i beina da han satte dem under seg. Måtte lene seg til køyen og trekke pusten dypt flere ganger. Han følte seg fortsatt syk.

De gikk opp på det ene dekket for å trekke frisk luft. Flere hadde fulgt deres eksempel, det var fullt av mennesker langs relingen.

– Jeg har hørt at det er mulig å få besøke kapteinen oppe på broen, skal vi ikke spørre om det? Jørgine var ivrig.

– Koster det noe?
– Nei, det er en tjeneste de tilbyr. Jeg tror det kunne vært artig. Tenk på utsikten der oppe. Hun fikk noe drømmende i blikket. Embrek så ut over havet. Det virket uendelig. Uansett hvor han kikket var det bare vann og atter vann. Det var som om de befant seg i en helt egen verden. Skipet var et lite samfunn hvor de hadde tilgang til mye. De som reiste på første og andre klasse, hadde det aller mest komfortabelt, men også de som reiste på tredje klasse, som Jørgine og Embrek, kunne nyte ulike goder. Det var badeværelser, egne salonger for kvinner, røykeværelser, fine spisesteder med porselen og hvite duker, og barberer for mennene som ville fiffe seg opp før ankomsten til Amerika. Skulle man bli syk, fantes det en egen doktor man kunne gå til. Når det var så flott på tredje klasse, lurte Embrek på hvordan det så ut på andre og første klasse.

Han sov langt bedre den neste natten, for hver dag kom de bedre inn i rutinene på skipet. De ble kjent med en familie fra Kristiansand som hadde solgt alt de eide for å prøve lykken i Amerika. Hun håpet å få arbeid som syerske, mens mannen hadde hørt at de trengte arbeidere ved jernbanen.

– Det blir dårlige tider i Norge fremover, flere har allerede gått fallitt, sa mannen og viste til de siste hendelsene i Kristiania. Embrek hadde fått med seg at flere spådde økonomiske nedgangstider og konkurser blant eiendomsspekulanter i byene. Han hadde tenkt på fetter Oskar, som hadde slått seg stort opp på den typen handel. Hvordan gikk det med ham? Han måtte huske på å spørre om det når han var fremme i Amerika og fikk mulighet til å skrive brev hjem.

En kveld fikk de underholdning i salongen. En mann stilte seg opp med fiolinen sin og spilte vakkert for alle som satt der. Melodien fikk Embrek til å tenke på skogen i Fet, på elven og åkrene. Landskapet som var så kjært for ham. Han tenkte på hestene han hadde tatt farvel med, det hadde vært tungt. Noen av dem hadde han fulgt hele livet, han håpet faren ville fortelle hvordan det gikk med dem. Og så forsøkte han å rette tankene fremover, mot det som ventet. Han så for seg ranchen han skulle bygge, alle hestene han ville eie. Eventyret som lå foran ham. Telte dagene inni seg til de var fremme ved Ellis Island, som det het. 
En av passasjerene hadde vært i Amerika tidligere og kunne fortelle at New York var mye større og helt annerledes enn Kristiania. – Det går ikke an å forklare, byen må bare oppleves, sa han.

Embrek forsøkte likevel å se New York for seg. I tankene bygget han hus og gater og befolket dem med mennesker – mange mennesker. Alt var langt større enn Kristiania, for han hadde fått med seg at alt i Amerika var større enn der hvor de kom fra. 
Da dagen for ankomst nærmet seg, begynte en spent stemning å bre seg gjennom skipet. Han kunne se det i smilene folk sendte hverandre, i måten de beveget seg på. Det å ankomme New York betydde ikke at man hadde nådd målet, man måtte også stå foran immigrasjonsmyndighetene, og de hadde muligheten til å nekte folk adgang til landet.

– Tenk hvis de avviser oss, sa Jørgine, der de sto på dekk den siste dagen og skuet mot tåken som hang over havnen. Bak tåkesløret befant svarene seg, men også nye utfordringer. Skipet stevnet fremover. Skar inn i tåken som la seg som et slør rundt dem. Kald luft strøk mot ansiktet. Embrek strevde med å se bygninger, land. Han fikk ikke øye på noe.

De hadde reiseveskene ved siden av seg, hadde pakket allerede dagen i forveien for å være forberedt. Embrek hadde strevd med å sove den natten også, forventningene var for mange.

Da tåken endelig lettet, lå havnen foran dem. Den het Hudson, hadde Embrek blitt forklart. Han hadde prøvd å uttale navnet slik amerikanerne sikkert ville si det, men følte ikke at han fikk særlig svung over det.

Landgangen ble låret. Passasjerene fra første og andre klasse fikk gå først i land. De behøvde ikke grue seg til lange møter med immigrasjonsverket. En annen og mer behagelig mottakelse var ventet for dem. Tanken var at så lenge man hadde penger til å reise så luksuriøst, ville man også være en ressurs i det nye landet. Og myndighetene i Amerika ønsket mennesker som kunne bidra til fremtiden.

Embreks føtter skalv da han endelig kunne sette dem ned på bryggen. Han snudde seg mot båten. Det klemte rundt hjertet. Han var glad for å være fremme, men kjente også vemod. Han forlot noe kjent til fordel for noe ukjent.

Til toppen

Bøker i serien