Bastes konkylie var noe av det merkeligste, vakreste og mest fantastiske Annabella noen gang hadde sett. Det var bare så vidt hun fikk holde den, for han voktet den som en skatt, og det var jo det den var. En skatt fra fremmede hav, som skipsreder Toft hadde brakt med hjem fra en seilas da Anna var tolv år. Hun trengte den ikke lenger, hadde hun sagt. Som barn hadde det evige havbruset vært til trøst, for slik hadde hun fulgt faren på ferden når han seilte ut. Det er da for galt, hadde Johanne stotrende sagt, men Anna hadde ristet på hodet, smilt og sagt at det var Baste som trengte den nå, og det hadde hun rett i. Konkylien var hans store stolthet, og det var ikke bare lyden, men den var vakker også. Den skinte som marmor. Man så regnbuens farger i det innvendige skallet. Konkylien var noe helt for seg selv. Johanne var lettet over at det var over. For denne gang, som hun vemodig sa. Og Annabella forsto vemodet. Hun forsto Johannes frykt. For denne siden av Baste var vanskelig. Hun hadde fått et gløtt av den den kvelden Napoleon Bonaparte forsvant, og Lars brukte halve natten på å lage en ny trefigur. Jo eldre Baste ble, desto vanskeligere ville det bli, for hva om han vokste seg større enn Lars? Sterkere enn Lars? Hvordan skulle de da rå med ham om han ble rasende? Og det ble han jo iblant. Annabella innså derfor at Johanne hadde rett. Bastes fremtid kunne bli vanskelig. Hun sukket. Johannes bekymring var også blitt hennes.

Til toppen