De var kommet til enden av brygga og fortsatte ned på stranden. Rufsen sprang bort i buskene for å gjøre sitt fornødne slik han pleide, og Olga flyttet urolig på seg. Hun prøvde å unngå å se på Stefan mens de ventet, men lyktes ikke.
Blikket vandret i hans retning helt av seg selv. Hun husket at Adeline hadde snakket drømmende om de himmelblå øynene til Vidar. Stefans var minst like blå, og i tillegg hadde han tette, mørke øyenvipper som sto i kontrast til den lyse luggen som hang uryddig ned i pannen.
– Jeg håper ikke du føler at jeg har trengt meg på? spurte han forsiktig. – Jeg var nok litt egoistisk, for jeg hadde veldig lyst til å tilbringe tid med Rufsen, la han til.
Olga så skuffet ned i bakken. Hun hadde håpet at han også ønsket å møte henne.
–Kanskje du egentlig ville gå tur alene? fortsatte han.
– Nei, ikke i det hele tatt, svarte hun, altfor fort. Hun ble varm i kinnene og snudde ansiktet bort fra ham så han ikke skulle se det.
– Olga! Stefan! ropte en lys kvinnestemme. Først ble Olga lettet over avbruddet, men da hun snudde seg oppdaget hun at det var Tova og Norma som kom gående.
Tova vinket ivrig og smilte fra øre til øre.
– Så hyggelig å se deg igjen, Stefan, sa hun.
– Takk det samme, svarte Stefan.
– Jeg hadde ikke forventet å se deg i dag? fortsatte Tova. – Jeg trodde du var på arbeid?
– Jeg har middagspause, og så hadde jeg lyst til å bli med Olga og gå tur med Rufsen, forklarte han.
– Olga holder ham helt for seg selv, klaget Tova. – Jeg har spurt henne om å få gå med ham flere ganger, men ...
– Det har du slett ikke, avbrøt Olga en tanke skarpt.
– Har jeg ikke? sa Tova. – Jeg var da sikker på at jeg hadde gjort det. Jeg har i hvert fall tenkt det mange ganger. Men kanskje jeg kan gå tur med ham i middagspausen i morgen? I så fall må du gjerne slå følge med meg, Stefan, la hun til og smilte skjelmsk.
Stefan kremtet. – Takk for tilbudet, men det er ikke sikkert at jeg kan. Det kommer an på hva jeg har av arbeidsoppgaver.
Smilet sluknet i Tovas ansikt, og Olga fikk vondt av henne. Selv om hun ikke ønsket å dele Stefan med noen, ville hun heller ikke at venninnen skulle bli lei seg.
– Når tror du at du vil få anledning til å komme igjen? spurte Tova slukøret.
– Slutt nå, Tova, hvisket Norma og dunket til henne i siden med albuen.
– Han sa jo at han likte å tilbringe tid med Rufsen, og jeg liker ikke å gå tur alene, hvisket hun tilbake. – Så hva tenker du om det, Stefan? fortsatte hun, uten å hviske denne gangen.
– Jo, jeg kan vel …
Olga snudde seg bort og så ned på Rufsen som kom ruslende tilbake fra buskene. Det var ulidelig å stå her og høre hvordan Tova gjorde seg til for Stefan uten at han lot til å merke det. Skuffet tok hun med seg Rufsen og gikk tilbake mot sjøboden uten å se seg verken til høyre eller venstre.

Til toppen