En ring av gull (Heftet)

Serie: Rosehagen 78

Forfatter:

, Smaapigerne (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Smaapigerne
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 78
ISBN/EAN: 9788202539504
Kategori: Romanserier
Omtale En ring av gull

Endelig kan Gerhard bli fri. Men er han villig til å ofre sin sønn for å gifte seg med Jenny?
Konstanse har bestemt seg for å finne en elsker, og møter en meget tiltrekkende mann ...
Ekteparet Berner er gjester på Vik, og Hanna Gerlinde og Philip får endelig treffes. Han forteller henne at han har funnet bevis for hvem som satte barn på tjenestepiken.

«Skjønner du hva det betyr, Hanna Gerlinde? Verken du eller jeg skylder foreldrene våre noe. Du har en mor som ikke unner deg å være lykkelig. Jeg har en far som bruker meg for å redde sitt eget skinn. Vi kan gjøre akkurat som vi vil. Vi skylder dem ikke noe. Tvert imot, de skylder oss en hel del.»

Til toppen

Andre utgaver

En ring av gull
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Konstanse gjorde seg ekstra flid med utseendet. Det var tydelig at herr Becker hadde likt henne i blått, så denne gangen tok hun på seg en silkekjole med utsøkt snitt. Den fremhevet både figur, hud og hår. Hun valgte settet med safirer i dag også. Tanken var å gjenskape herr Beckers interesse fra sist de møttes, minne ham på gnistene som hadde vandret mellom dem.

Hun kjente seg mer levende enn på lenge, fylt av en søt forventning hun gjenkjente fra tidligere opplevelser – i en fjern fortid, før hun giftet seg på nytt. Hjertet slo fortere, og huden kjentes varmere. Hun reiste seg fra toalettkommoden og strøk hendene over hoftene. Dette ekteskapet var i ferd med å drepe noe i henne. Hun bestemte knapt over sitt eget liv, og var fylt av skuffelse og en ubehagelig følelse av å visne, bli gammel. Alt hun hadde vunnet gjennom å bli fru Gregersen, var en kjedelig, fantasiløs mann. På kjøpet hadde hun fått Regitze, den gamle dragen. Nå skulle det være slutt med å nøye seg med så lite! Hun hadde vært tålmodig svært lenge. Felix hadde fått all verdens tid til å bli en bedre elsker. Nå hadde hun gitt opp og skjønt at hun måtte finne nytelse et annet sted enn i ektesengen. Herr Becker var en mulighet. Men om han skulle vise seg å være en trofast ektemann, som bare vandret fra den smale sti med blikket, så fantes det andre. Det viktigste var at hun hadde bestemt seg. Det gav henne tilbake den spenningen i livet som hun var avhengig av.

«Konstanse!» ropte Felix nede fra hallen. «Vi kommer for sent!»

Hun svarte ikke, tittet bare inn til lille Helmer. Regitze satt der, med broderirammen i fanget. Hun gjorde tegn til at Konstanse trygt kunne gå. Den lille prinsen tok hun ansvaret for.

Felix stod og trippet, med pelskåpen hennes i hendene. «Du ser nydelig ut, kjære,» mumlet han, og hjalp henne med kåpen. «Vognen er klar.»

«Vognen? Vi skal da bare til naboene.»

«Det er iskaldt ute. Og glatt. Dessuten er vi sent ute.»

Hun trakk på skuldrene, kastet et blikk i det store speilet og smilte fornøyd.

Det var virkelig kaldt. Stjernene gnistret på himmelen, og et lite lag av rim hadde lagt seg på bakken. Hun støttet seg til Felix’ arm – og kjente forventningen. Dette var første gang hun hadde gledet seg til en kveld hos Berners. Tanken på Hanna Gerlinde kom tilbake. Det var best å stålsette seg. Herr Berner kom selvfølgelig ikke til å la dem glemme hans store seier.

 

«Dette er våre gode venner, sakfører Theodor Becker og hans frue Dagny,» presenterte herr Berner. «Og dette er våre kjære naboer og venner, direktør Gregersen og …»

Konstanse hørte ikke etter. Hun hadde all oppmerksomhet rettet mot herr Becker. Det føltes som om blikket hans gav henne et hemmelig tegn. Han smilte mot herr Berner. «Vi har faktisk møtt hverandre tidligere.»

«Å?» Herr Berner virket skuffet. «Ved hvilken anledning?»

«Det var for to dager siden. Jeg fulgte min hustru til byens motehus. Der var vi så heldige å bli hjulpet av innehaversken, fru Konstanse Gregersen.»

«Arbeider De fremdeles, fru Gregersen?» spurte fru Berner og hevet øyenbrynene. Hun uttalte ordet som om det var stygt, noe hun knapt kunne ta i sin munn.

«Arbeider?» gjentok Konstanse smilende. «Jeg driver et motehus. Det vet De da, kjære fru Berner?»

«De – og fru Berner,» gjentok herr Berner. «At ikke vi fire har drukket dus for lengst, er meg en gåte. Men det får vi komme tilbake til. Det skal gjøres etter alle kunstens regler.» Han dultet til sakfører Becker. «Våre barn er i ferd med å bli et par. Vi regner med forlovelse til våren.»

«Det må jeg si,» sa herr Becker. «Gratulerer til dere alle.»

Konstanse klarte å smile. Andre gjester strømmet på, og snart stod de i en av stuene, med hver sitt glass champagne i hånden. Herr Becker manøvrerte seg raskt bort til henne og Felix.

«Dere er naboer av vår vert?» spurte han.

«Ja, vi bor i huset ved siden av,» svarte Felix og nikket i retning av Villa Lindemann.

«Og nå er det blitt et par av deres datter og sønnen i huset?»

«Vi får se,» sa Konstanse. «De er svært unge.»

Herr Becker nikket. «Man bør være forsiktig med slike tidlige forbindelser. Et menneske kan forandre mening og personlighet.»

«Jeg er så enig,» svarte Konstanse – og lurte på om han snakket av egen erfaring.

«Har De barn?» spurte Felix.

«Vi har to sønner. De ble igjen i Tyskland for å fullføre utdannelsen.»

«Men De og Deres hustru har tenkt å bli i Bergen for godt?»

«Ja. Jeg fikk anledning til å overta min onkels sakførerpraksis. Vi har savnet Norge, så det var et godt påskudd for å vende hjem.»

«Jeg forstår Dem så godt,» sa Felix. «Jeg arbeidet i London i mange år. Det var vel og bra, men jeg savnet hjemlandet.»

«De er fra Bergen?»

«Et stykke utenfor byen. Vi har en gård der – Vik.» Han smilte fornøyd. «Min hustru og jeg tilbringer mye tid der ute. Vi drar dit en av de nærmeste dagene og blir til etter jul.»

Konstanse kjente seg behagelig levende. Hun angret ikke på at hun hadde godtatt å dra til Vik så tidlig. Det kunne være en fordel. En pause før neste møte gav anledning til å savne og drømme. Samtalen var uskyldig, ja, nærmest kjedelig, men under overflaten lå noe helt annet. Det føltes som et støt av varme hver gang hun møtte herr Beckers blikk.

I neste øyeblikk kom fru Berner hastende og grep tak i armen hennes. «De må komme inn i salongen, kjære fru Konstanse! Jeg holder på å vise damene det nye mønsteret jeg broderer. Det skal bli trekk til en stol.»

Konstanse ville protestere, men klarte å bite ordene i seg. Hun smilte mot herr Becker, lot ham forstå at hun langt heller ville ha fortsatt samtalen med ham. Så gikk hun langsomt etter vertinnen – og kjente blikket hans på seg.

 

Regitze var fremdeles oppe da de kom hjem. Hun kom ut i hallen, smilende. «Har dere hatt en hyggelig kveld?»

«Veldig hyggelig,» nikket Konstanse.

Felix kastet et blikk på henne. «Og du, som først ikke ville …» Han tok seg i det.

«Jeg hygger meg med et glass av den gode cognacen din, Felix. Vil dere ikke holde meg med selskap og fortelle meg hva dere har opplevd?»

«Det vil vi, mor,» svarte Felix, og hørtes ut som om han mente det.

«Jeg beklager, Regitze, men jeg må legge meg,» sa Konstanse. «Jeg kunne ha sovnet stående. Men dere må endelig ta et glass og en prat.»

Felix virket usikker, men hun skjøv ham i retning moren. Hun hadde lyst til å være alene, for å fordøye kvelden og alle følelsene som var blitt vekket i henne. Felix og hans tafatte favntak ville bare forstyrre henne.

«Da gjør vi det,» sa han.

«Hvordan er den nye sakføreren?» spurte moren og tok ham i armen.

«Han virker både dyktig og vennlig.»

«Det er alltid nyttig å kjenne en sakfører, sier nå jeg,» sa Regitze og trakk ham med seg. «Man vet aldri når man får bruk for en.»

Konstanse gikk langsomt opp trappen. Hun hadde bruk for en viss sakfører. Tanken på ham gjorde henne het. Hun hadde bestemt seg. Dessverre måtte hun utsette den fristende leken til etter jul. Hun sukket ved tanken. Mellom henne og neste møte med Theodor Becker, som hun nå visste at hustruen kalte Theo, lå en lang og kjedelig jul på Vik. Det verste var at de måtte ta imot besøk av Berners – og Philip.

Alt var stille i barnas værelser. Hun listet seg inn til Helmer for å amme ham en siste gang før natten. Barnepiken smilte mot henne og trakk seg tilbake til naborommet.

Hun løftet den sovende gutten opp fra sengen. Ømheten steg i henne, og alt annet ble fjernt for en liten stund. Helmer var tre måneder nå. Det var ikke lenger mulig å se at han var født for tidlig. Han hadde god appetitt, og la på seg som han skulle. Dessuten var han et snilt og rolig barn. Antagelig tok han etter sin far.

Han våknet og smilte i det hun la ham til brystet. Så drakk han begjærlig. Etter jul var det på tide å venne ham av med brystet. Da ble hun friere, og kunne komme og gå som det passet henne.

«Lille venn,» hvisket hun. «Du er mammas prins, ikke Regitzes – selv om hun tror det.»

Til toppen

Bøker i serien