En sang om håp (Heftet)

Serie: Himmelbrann 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Himmelbrann
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202613273
Kategori: Romanserier
Omtale En sang om håp

Tønsberg anno 1783
Da 17 år gamle Kristin mister alt etter en kynisk konspirasjon mot familien og hjemmet, begynner hennes dramatiske kamp for rettferdighet og oppreisning.

Halvor er i Christiania for å kjøpe hester, men kommer ikke hjem som avtalt. I stedet kommer et brev der det står at han sitter i fengsel. Kristin slipper alt hun har i hendene og rir av sted på Birur for å redde sin elskede, men det er ikke så enkelt som hun tror …

Dommerskriverens klamme hender la seg på overarmene hennes. Han begynte å stryke armene hennes langsomt. Hun stivnet. Han trakk seg brått litt tilbake, men uten å ta hendene vekkover. «Din halvbror,» sa han lavt, med en stemme som dirret av begjær, «er ille ute. Du forstår det?»

«Varmt og rørende!»Siri Hjellestad

Gikk du glipp av de første bøkene? Bestill dem på www.norskeserier.no
Følg med i den dramatiske miniserien om Kristins skjebne! Serien består av
8 bøker.

Solveig Sundset (pseudonym) er født i 1970. Hun har bakgrunn som blant annet frilansjournalist og tekstforfatter, og «Himmelbrann» er hennes første serie.

ISBN 978-82-02-61327-3

DAMM logo EAN-kode

Til toppen

Andre utgaver

En sang om håp
Bokmål Ebok 2019
En sang om håp
Bokmål Nedlastbar lydbok 2020
Utdrag

Hun åpnet og gikk innenfor. Varmen slo mot henne. Bak et skrivebord satt en mann henslengt på en stol. Beina, med de knehøye støvlene, lå på bordet, anklene var krysset. Han var ubarbert. Uniformsjakken var åpen. På en benk satt to soldater, mer korrekt antrukket, med geværene støttet mot knærne. De glante på henne.

Hun bestemte seg raskt for å ta initiativet. «God kveld,» sa hun med stødig stemme. «Jeg beklager å forstyrre. Jeg har kommet for å besøke en fange.»

Mannen bak skrivebordet senket motvillig benabeina ned på gulvet. «En fange, sier du? Hvem da?»

Det smalt og knitret i ovnen. Utenfra hørtes den dempede lyden av hestehover mot brolegningen.

«Hans navn er Halvor Nytind.»

Mannen åpnet munnen og klødde seg langsomt på kjakene med en raspende lyd. Han så ut til å kjede seg voldsomt, tenkte hun. Han kastet et tungt blikk på de to andre, som fremdeles satt og betraktet henne.

«Nytind …» Mannen rørte ved noen papirer, men uten å gjøre mine til å lese dem. «Er det slekt?» spurte han.

«Min bror … halvbror.»

Han skottet opp på henne. «Halvor halvbror, altså?» Han hevet øyenbrynene. De to soldatene humret.

«Det er riktig,» sa hun. «Vi tilhører begge grevskapet på Jarlsberg. Jeg har reist langt.» Hun hadde tenkt ut disse ordene på forhånd, for hun hadde forutsett at ikke alt ville gå glatt bare fordi hun ønsket det.

Mannens blikk skjøt opp mot henne igjen, før det gled videre til soldatene. Han kremtet og trakk den oppkneppede jakken litt tettere om seg. «Jaså. Ja vel,» sa han.

Hun så at ordene hennes hadde vært riktig valgt. De fortalte ham at hun ikke var en som kom rett fra gaten, og ved å nevne Jarlsberg, om så bare helt kort, ville ærendet hennes få en viss tyngde.

Blikk ble vekslet, men ingenting sagt.

«Kommer du til hest?» spurte mannen.

«Ja.»

Han pekte mot døren. «Da rir du forbi stallen og tar til venstre ved det hvite huset. Der vil du se et steinbygg. Innenfor finner du vakten. Si at Anderssøn har sendt deg.»

Hun sugde til seg ordene, så allerede for seg ruten i hodet. «De skal ha mange takk,» sa hun, neide kort og gikk.

 

 

Vakten inne i den mørke steinbygningen betraktet henne med mindre overraskelse enn herr Anderssønn hadde gjort. Kanskje var denne soldaten mer vant til fangevisitter, tenkte Kristin. 

Hjertet hamret så hun var redd for at det skulle gå i knas. Bare tanken på å være så nær Halvor var nok til å ta pusten fra henne, og de skremmende omgivelsene gjorde det ikke bedre. Hun sto i et åpent rom, også dette med skrivepult. På noen høye hyller lå det tepper, verktøy og fangelenker, og en eim av rå stein og mugg fylte rommet. Det eneste lyset kom fra noen glugger høyt oppe på veggene, og fra simple fakler som brant med fete flammer og sendte dansende sotkjerringer rundt i luften.

Igjen la hun frem sitt ærend, og avsluttet med: e«Anderssøn sendte meg hit.»

Vakten så skrått på henne. «Så da er det et godkjent besøk?»

«Ja,» løy hun, men det var en løgn som ikke kunne holdes mot henne. Hva visste vel hun om hva som var godkjent eller ikke?

Hun ante en bevegelse bak seg, og snudde hodet. En tykk mann med et stort nøkkelknippe vagget andpusten forbi. Munnen var halvåpen, leppene blanke av spytt i skjæret fra faklene. Han så på henne som om hun var en hund som hadde forvillet seg inn hit. Så var han ute av syne igjen, bare en svak klirring hørtes.

Vakten så tenksomt på henne. Trodde han henne ikke? «Og det var Nytind?» spurte han.

Hun nikket. «Ja. Min halvbror.» Hun tenkte lynraskt, det hadde slått henne at de kanskje ikke ville la henne få treffe ham alene.

«Det er alvorlig sykdom i familien,» la hun til. «Anderssøn sa at jeg skulle få se ham alene.» Hun tok i det hun orket, og klarte å produsere et par skrapende host.

Vakten rygget et par skritt. «Sykdom?» spurte han med et begynnende uttrykk av vemmelse i ansiktet.

Kristin snufset overbevisende og dro hånden under nesen. Nikket. «Ja. Jeg må underrette min halvbror.»

Vakten så ikke overbevist ut, og ga seg til å speide etter noen. Kanskje det var den tykke han så etter? Da han ikke fikk øye på noen, og åpenbart ikke ville forlate sin post, tok han til slutt en beslutning.

«Så får du gå inn, men ikke gi ham noe. Og du kan bare se ham gjennom gitteret.»

Kristin var nær ved å gå ned på kne av lettelse, men greide å holde et nøytralt ansiktsuttrykk. Hun neide raskt.

«Ned gangen og rundt hjørnet,» sa han bryskt. «Du ser hvor det er.»

Før han kom på andre tanker eller bemerket salveskene hun hadde over skulderen, takket hun, og gikk fort gjennom åpningen i bakveggen. Den virket som portene inn til selveste underverdenen.

Hun var rolig på utsiden, men inni seg skalv hun som et aspeløv.

*

Følelsen av fortapelse blekrøp sterkere inn på henne etter hvert som hun beveget seg dypere inn gjennom de svarte buegangene. De hadde flere forgreninger til høyre og venstre. Av og til raslet det voldsomt i lenker, som om det var en oppskremt vakthund inne bak gitteret, før et utydelig ansikt presset seg mot stengene og gryntet slibrigheter til henne.

 

Hun kjente svetten perle på ryggen. En fet rotte sprang langs veggen. Kraslingen fra føttene dens fikk henne til å vemmes. Det dryppet hult fra sprekker mellom steinene i taket.

Da hun rundet hjørnet, kom hun inn i et annet lys, nærmest bare et blekt Skimmer. Gluggen det kom gjennom, var det første som fanget blikket hennes: et skimrende lyspunkt oppe på veggen et stykke foran henne. Så fikk hun øye på det sedvanlige gitteret, og det gikk opp for henne at gluggen befant seg i cellen foran henne.

Det som var inne i cellen fortonte seg som skygger. Hun så en brisk som hang ut fra veggen, og hun så skikkelsen som satt på den. Føttene var plantet i gulvet. Albuene lå mot knærne. Hodet hang ned, hendene var foldet.

Hjerteslagene sto helt oppe i halsen hennes. Halvor! Hun gikk langsomt nærmere, følte knapt at føttene berørte gulvet. Der var ham.

Før hun var helt fremme ved gitteret, rykket Halvor til, som om han været at noen nærmet seg. Han løftet hodet.

Hun stanset på en armlengdes avstand. Motsto trangen til å støtte seg til veggen.

Halvor nærmet seg gitteret langsomt. En stigende vantro bredte seg over ansiktet hans. Da han la fingrene om gitteret, sprang Kristin de siste skrittene. Hun stakk armene inn dit, kunne knapt tro at det faktisk hendte, da hun kunne ta om ham, kjenne at han var der. Med et fortvilet hikst pressetklemte hun seg selv så tett inntil ham som det var mulig å komme. Hun kjente hendene hans klemme om henne som om hun var en redningsplanke på åpent hav. Kinnet hennes strøk mot skjeggveksten hans, og hun kjente åndedrettet hans mot håret.

Lenge ble de stående slik, i taushet. Ingenting annet fantes. Verden utenfor var bare en fjern tanke.

Langsomt og motvillig slapp de hverandre. Kristin kjente utmattelsens tårer brenne i øynene.

Halvor så på henne med et blikk fullt av lengsel og vantro.

«Du kom,» hvisket han.

Hun kunne bare nikke. Åpnet hun munnen, ville hun begynne å gråte.

«Men …» begynte han, men ordene unnslapp ham. Han satte seg langsomt på kne med hendene hennes i sine. Hun fulgte bevegelsene hans, redd for å miste taket i ham. 

«Jeg har vært så bekymret,» sa hun lavt. Stemmen skalv.

«Kjære Kristin, hvordan har du kommet hit? Hvem er sammen med deg?»

«Ingen,» sa hun. «Jeg hakom alene.» 
«Hva?» sa han. «Alene? Men hvordan?»

Hun lo en kort, gledesløs latter. «På Birur.»

Halvor så ut som om han ikke trodde sine egne ører. «Har du ridd hit alene? Helt fra Tønsberg?»

«Å, kjære Halvor, ikke vær sint på meg! Det klarer jeg ikke! Du forstår vel at jeg måtte se deg? Og Martin kunne ikke dra, han har jo …»

Halvor nikket. «Jeg forstår det.» Han møtte blikket hennes igjen. «Men tanken på deg, alene på veien, det …»

«Men nå er jeg her, Halvor. Det var ingen fare. Og jeg får bo hos tømmermannen … hva heter han igjen?»

«Tevle?» Halvor hevet øyenbrynene. «Har du fått losji hos Håbjørn Tevle?» 

Hun nikket. «Ja. De er så vennlige mot meg.»

Halvor nikket. «Det er gode mennesker. Det er lenge siden jeg har sett dem.»

Hun betraktet ham. Ganske visst var han magrere, men ansiktet hans var det samme. Gnisten i blikket var slik hun husket det. Han hadde tydeligvis ikke barbert seg siden han ble satt bak lås og slå, og skjegget gjorde ham til en annen.

Hun kom på salveskene, og rev seg straks løs. «Halvor, vi må være raske! Jeg har med noe til deg.» Hun åpnet den ene vesken. Raskt stakk hun skjorten, maten og alt det andre inn gjennom sprinklene. Han så overrasket på henne, men fattet seg forraskt og tok det imot. 

Hun så at han kastet et blikk over skulderen hennes, og snudde seg, men gangen var tom.

«Skynd deg, gjem det!» sa hun lavt.

Han var raskt borte ved brisken, slapp sakene ned på den og skyndte seg å legge teppet over. Hvis man visste at det var noe der, ville man se omrisset, men det ville enkelt la seg dekke med kroppen når hman satt eller lå på brisken.

Før han var tilbake ved gitteret, hørte de lav harking, og subbende skritt som nærmet seg. Halvor stivnet til og så på henne.

«Jeg er din halvsøster!» hvisket hun. Han nikket, og stilte seg ved veggen inntil gitteret.

Den tykke vokteren kom pesende. «Unna buret!» sa han bestemt. Kristin satt fortsatt inntil gitteret. Hun flyttet seg lydig, og klarte å få smøget salveskene over skulderen. Om noen så dem, ville det kanskje bare se ut som om hun hadde glemt å legge dem fra seg.

Etter hvert som vokteren kom nærmere, sank alvoret inn over henne. Hvis noen fikk mistanke om at hun hadde gitt Halvor noe, ville de ta seg inn til ham og finne det. Hva ville skje da? Ville de … ta henne?

Hjertet hamret i brystet hennes på henne da vokteren kom helt bort til dem, stanset og satte hendene i siden. Han luktet stramt av svette og noen annet, ubestemmelig.,

Halvor så på vokteren uten å vike med blikket, men samtidig uten noen utfordring. Han nikket til vakten.

Kristin så på den tykke mannen. Han betraktet Halvor bak halvt senkede øyelokk og nikket tilbake. Mannen så sløv ut, men Kristin oppfanget den raske søkingen i blikket hans. Han måtte være trenet i akkurat dette, og han kjente nok cellene ut og inn.

Hun hun holdt pusten. Beveget ikke en muskel.

Hang vokterens blikk ved brisken et øyeblikk, eller var det noe hun innbilte seg? Det smalt i en tung dør og klang i en lås. Lydene var dempet. Så kom det et rop – det kunne være et navn, men hun klart ikke å tyde det. Vokteren rykket litt til. Han sendtega dem et siste blikk, og ga seg til å subbe tilbake den veien han hadde kommet.

Verken Kristin eller Halvor gjorde mine til å bevege seg før de så skyggen hans gli over endeveggen. Først da sank Halvor ned på kne igjen og strakte hendene ut mot henne. Hun grep dem begjærlig.

«Nå,» sa hun lavt og så ham inn i øynene. «Fortell meg alt sammen. Og la oss finnet ut hva som må til for å få deg ut herfra.»

Til toppen

Bøker i serien