Edvard hørte lyden av en bil som svingte inn foran huset, og snudde seg for å kikke ut gjennom vinduet.
– Faen i svarte helvete! bannet han. – Der kommer undermåleren. Jeg skulle gladelig ha kverket det skadedyret. Han har med seg skyggen sin også, ser jeg. Snakk om ufyselig fyr. Sier ikke stort, men har du sett hvordan fanatismen lyser ut av øynene på ham? Karl nevnte at han er i ferd med å klatre på partistigen. Han har angivelig passert Nedregaard, og det falt visst ikke i god jord. 
Per kikket ut idet Petter Nedregaard og Thomas Martinsen kom gående mot huset. – Nedregaard har ikke hjerne til å bli politiker, fastslo Per. – Men han er slu og har store ambisjoner. Ifølge Rose har han måttet utvikle slike egenskaper for å overleve.
– Du kjenner jo far hans. Den godeste lensmann Nedregaard har det sannelig travelt for tiden. Han kaster seg over alle som har en kam stikkende opp av lommen eller en blomst i knapphullet. Og ser han en binders eller en rød topplue … Her om dagen hanket han inn en jernbanefullmektig fordi han trakk ned rullegardina da Hirden marsjerte forbi. 
Han slengte avisen på gulvet. 
– Jeg får dra, sa Per. – Vi snakkes siden. 
De gikk ut på gårdsplassen via kjøkkeninngangen på kortsiden av huset.
– Jeg akter å stikke meg bort i fjøset før krypene får øye på meg, svarte Edvard. – Jeg kjenner lusa på gangen, de skal sikkert ha hjelp med et eller annet. Han vendte seg om for å gå.
Men det var for sent. Petter Nedregaard sto allerede ved hushjørnet, som om han hadde luktet hvor de befant seg. – Der er du jo, Berg Olsen. Jeg skulle akkurat gå inn for å hente deg. 
Edvard bannet mellom sammenpressede lepper, og Per kunne ikke dy seg for å blunke til ham idet han beveget seg i retning bilen. Men det neste som kom, fikk ham til å stanse brått. 
– Hvor er Viktor, Berg Olsen? kom det fra Petter Nedregaard. – Vi har undersøkt litt og til og med oppsøkt adressene dere oppga, men han var ikke på noen av stedene. Han hadde angivelig vært der, ble det sagt, men ingen kunne gjøre rede for ham på tilforlatelig vis. Vår konklusjon er derfor at alt dere har servert oss er oppspinn fra ende til annen. Nå kan jeg ikke beskytte dere lenger, dette får konsekvenser.
Edvard fnøs. – Var han ikke på noen av stedene, sier du? Hva er det du driver og koker sammen nå? 
Petter Nedregaard stirret utfordrende på Edvard. – Hvorfor ikke like godt innrømme det? Han har rømt, ikke sant? Er det ikke slik at han har reist til England for å slutte seg til landets fiender? Han er en sviker og en forræder, og dere skal få betale dyrt for flukten hans og for løgnene dere har servert. Jeg har nemlig fått ordre om at dersom Viktor ikke dukker opp, skal jeg bringe hele huslyden til avhør på Lillehammer, så jeg vil råde dere til å fortelle meg sannheten.
– Over mitt lik! Edvard snerret ordene frem. Han var blitt mørkerød i ansiktet, og øynene bulte av raseri. Per la hånden på armen hans. – Ta det med ro, sa han lavt. – La meg håndtere dette. 
Thomas Martinsen hadde stått ved bilen og ventet. Nå kom han gående mot dem. – Hva står på? 
– Jeg er redd vi blir tvunget til å arrestere disse menneskene. Petter Nedregaard hevet den veike haken i et forsøk på å se myndig ut.
Edvard knyttet nevene og tok et skritt mot Petter Nedregaard. – Forsvinn fra min eiendom!
Per så at Thomas Martinsen fikk et morskt uttrykk i ansiktet. – Ta det med ro, Berg Olsen. Vil du virkelig at vi skal arrestere deg? 
Så skar en stemme over gårdsplassen: – Hva i Herrens navn betyr dette?

Til toppen