Leah tok fatt på veien tilbake til Slottet. Fullmånen som hang over fjorden, farget alt rundt henne med skimrende sølv, og kvelden var mild og stille. Så sterkt lyste månen at det ikke var vanskelig å følge stien. Det hadde selvfølgelig vært lettere å gå langs fjorden, men da risikerte hun at Lukas kom forbi med båten og fikk øye på henne. Hun følte seg ikke trygg. Hva om han fremdeles befant seg på Slottet? Hun fikk undersøke om båten stadig lå fortøyd før hun gikk den siste biten mot huset.

Tanten hadde fortalt at Leonard hadde ansatt Lukas som en slags vaktmann – på grunn av en rekke innbrudd. Det burde Louise ha nevnt. Men da hadde hun ikke blitt med dem til Slottet denne helgen. Ikke på grunn av innbruddene, selv om de var uhyggelige nok – men for å unngå Lukas. Var det derfor søsteren ikke hadde snakket om ansettelsen?

Hun nådde en liten lysning og gikk langsommere. Tankene vandret. Det var her hun hadde funnet Lukas’ far, for drukken til å komme seg videre.

«Leah!»

Hun fór sammen. «Lukas?»

Han stod ved siden av stien, halvt skjult. Nå tok han noen skritt mot henne, slik at månelyset falt på ansiktet hans.

«Hva gjør du her?»

«Venter på deg.»

«Hvordan kunne du vite at jeg kom denne veien?» Det var et latterlig utsagn.

«Jeg følte det på meg.» Han smilte skjevt.

Hun kunne ikke godt løpe sin vei eller be ham forsvinne. «Du passer på Slottet, hører jeg,» fikk hun frem.

«Ja. Og jeg er nesten helt sikker på at jeg har sett din tantes kaptein.»

«Hva snakker du om?»

«Kapteinen fra fortiden hennes.»

«Lukas! Vi er voksne nå.» Det hadde skjedd så altfor fort.

Han smilte bredt. «Sverger du at du ikke sier noe? Ikke til en levende sjel?»

Hun ville be ham om å slutte med det latterlige snakket. I stedet nikket hun. «Ja.» Bare ikke Lukas hadde sett tanten og onkel Jacob, rakk hun å tenke.

«Han snakket dansk. Skjønner du?»

«Skjønner hva?» Han snakket heldigvis ikke om onkel Jacob.

«Din tante var forlovet med en dansk kaptein. Folk rundt her mener at det var han som kjøpte Månegården. Han ble borte på havet før de rakk å gifte seg. Siden har hun ventet på ham.»

Ventet og ventet, tenkte Leah, og skjøv fra seg bildet av tanten og onkelen i sengen. Tanten hadde trøstet seg med en annen.

«Han har oppholdt seg her i området en tid, og han virker syk på sinnet. Kanskje forliset gjorde ham slik.»

Hun stirret på ham. Hadde lyst til å røre ved det strie, lyse håret som falt ned i ansiktet hans.

«Jeg sier det bare for at du skal være på vakt.»

«For å skremme meg, mener du?»

Han lo. «Jeg savner deg, Leah. Du kommer ikke lenger til Månegården.»

«Du er gift nå.» Som om det forklarte alt.

«Sara har fått en sønn.»

«Dere har fått en sønn.»

Han tok et skritt nærmere, stod for tett på henne. «Hvorfor skrev du det brevet? Hvorfor gjorde du det slutt?»

«Jeg …» Stemmen sviktet henne.

«Jeg ville aldri ha hindret deg i å arbeide som fotograf. Det vet du. Jeg likte at du arbeidet. Det gjør deg annerledes enn …»

«Lukas!» skar hun ham av. «Det tjener ikke til noe!»

Øynene hans var svarte i halvlyset. Alt var stille rundt dem. Hun visste ikke hvem som tok det siste skrittet. Hun var i armene hans.

Til toppen