Alt så ut slik Anna husket det. Den vesle stua med benken under det ene vinduet, uthuset og løvtrærne på tunet, med brønnen midt på.

Bekken sildret. Det hørtes ut som om den klukklo, og Anna trakk pusten. Selv klarte hun ikke å le, ikke engang smile, for dette var et besøk som kunne slå i alle retninger.

Det steg røk fra skorsteinen, og det var folk hjemme. Stuevinduet sto på gløtt også, så hun da de kom nærmere.

Atle hadde vært stille siden de forlot hestedrosjen. Kusken hadde dratt i et ærend et sted i nærheten og skulle komme tilbake i løpet av en times tid.

"Dette kommer til å gå fint," hvisket Atle idet de gikk inn på tunet.

Anna sendte ham et takknemlig blikk, og tenkte nok en gang på hvor bra det var at hun hadde latt ham bli med. Det knaste i kvist og småstein under støvelsålene hans, og stemningen lettet noe da et barnefjes kom til syne i døråpningen.

Ansiktet forsvant idet de nesten var fremme, og Anna kikket bort på Atle, som smilte oppløftende.

"Hvem er det som uroer seg nå?" spurte han og spøkte midt i alvoret.

Da de stanset foran døren, forberedte Anna seg på å banke på, men så ble den åpnet, og hun gjenkjente fostermoren, som hadde løftet barnet opp på hoften. Det var en jente på omtrent to år.

"Hva kan jeg hjelpe dere med?" spurte kvinnen alvorlig og blåste unna et hårstrå som hadde falt ut av den stramme hårtoppen.

"Mitt navn er Anna Jonsdatter," presenterte Anna seg. "Jeg vet ikke om De husker meg fra sist jeg var her."

Kvinnen fikk en nyve mellom brynene. Hun ristet spørrende på hodet.

Anna gløttet på Atle. "Dette er mannen min."

"God dag," hilste kvinnen og virket urolig.

"Vi er kommet for å be om litt av Deres tid." 

Brått var det som om kvinnen forsto hvorfor de var der. "Jeg kjøper ikke ved dørene," sa hun kort og skulle til å lukke.

"Vi er ikke kommet for å selge noe," sa Anna fort. "Det gjelder Lisa."

Det var som om hun hadde fiket til den andre kvinnen, som nesten hadde rukket å lukke døren helt inntil. "Er det Dem?" utbrøt hun. "Jeg kjente Dem ikke igjen med en gang." Rådvill flyttet hun blikket fra Atle til Anna. "Har De glemt hva vi ble enige om?" spurte hun med ett og hadde fått noe hardt i stemmen.

"Jeg var nødt til å komme tilbake. Vi vil gjerne vite hvordan Lisa har det, og skulle helst inngått en avtale. Det kan være lønnsomt for Dem," la Anna raskt til.

Kvinnen rynket pannen, nysgjerrigheten hadde våknet. "Avtale? Hva slags avtale?"

"Skal vi snakke om det ute eller inne?" spurte Anna og følte seg freidig. Men hva skulle hun gjøre? Hun kunne ikke la denne muligheten gå fra seg.

"Jeg har ikke noe å servere."

"Det gjør ikke noe. Vi er her for å snakke, ikke spise eller drikke."

Kvinnen nikket mot krakken i solveggen. "Da får vi sette oss der," mumlet hun. "Men jeg kan ikke bruke lang tid. Jeg har et brød i ovnen."

Anna smilte uten at smilet ble gjengjeldt, men det var det samme. Det viktigste var at de fikk satt seg til ro og snakket ordentlig sammen.

Kvinnen satte fra seg barnet, som klamret seg fast til serken hennes. "Det er ikke ofte det er noen innom her," unnskyldte hun seg. Som om det var nødvendig å si, så avsides som de bodde.

Anna var den første til å sette seg. Hun var så anspent at musklene strammet seg i hele kroppen. Så snart alle hadde satt seg, kom spørsmålet hun ventet på.

"Hva mente De med å inngå en avtale? Og at jeg kunne tjene på det?"

"Det gjelder Lisa," gjentok Anna. "Tanten hennes betaler Dem sikkert for å ha henne."

"Det har ikke kommet mye fra den kanten i det siste," fnøs fostermoren. ""Det går lengre og lengre tid mellom hver gang, og det er ikke uvanlig. Enkelte vil bli kvitt ungene, de bryr seg ikke om hvordan det går med dem."

"Har De ikke hørt noe fra henne siden dere inngikk avtalen?"

Kvinnen ristet på hodet. "Nei, og da jenta ble levert, ble det ble bestemt at ingen fra familien skulle oppsøke oss. Barna blir alltid så urolige når slektninger dukker opp i tide og utide."

Anna holdt på å nikke, men så klarte hun ikke. Det var snilt at noen tok til seg andres barn, men det var åpenbart at denne kvinnen gjorde det for pengenes skyld.

"Men hva var det du mente med en avtale som kunne lønne seg for meg?" gjentok kvinnen og viste med all tydelighet at hun begynte å miste tålmodigheten.

Anna trakk pusten. "Det er slik at vi er veldig glade i Lisa."

Kvinnen virket kald og uinteressert.

Kvinnen rynket pannen. "Jeg kan ikke gi henne fra meg til hvem som helst."

Anna ble plutselig redd. "Husker De den unge kvinnen som var med Lisas tante da barnet ble levert?"

"Ja, jeg husker henne. Det var hun som var mest lei seg. Hun ville ta farvel med jenta, men tanten nektet."

"Denne unge kvinnen var i lang tid barnepike for Lisa. Hun savner jenta og vil gjerne ta seg av henne."

"Og hva tjener jeg på det?"

Grådigheten som hadde dukket opp i kvinnens stemme gjorde Anna kvalm, men hun svarte rolig og bestemt. "Jeg kan betale det samme som De fikk fra Lisas tante i minst ett år fremover."

Kvinnen bet seg forsiktig i leppen og løftet datteren opp på fanget. Fuglesangen hadde stilnet. Det var som om alt holdt pusten. "Dere kan komme tilbake om en uke. Da vil jeg vite hva jeg skal svare."

"En uke, men …" Anna avsluttet midt i setningen da Atle tok henne i armen.

"Det er i orden," sa han. "Vi kommer tilbake om en uke."

Kvinnen kikket seg over skulderen. "Jeg trenger tid til å tenke, sier jeg."

Anna var på nippet til å stille flere spørsmål, men nå reiste Atle seg. "La det ligge," sa han lavt. "Vi må ikke terge henne."

"Terge, men …" Nok en gang avsluttet Anna før hun hadde fått sagt det hun skulle, men denne gangen var det ikke Atle som stanset henne. Det var smellet fra inngangsdøren.

Til toppen