Lars ble stående som paralysert og se på bilen som lå og duppet i vannskorpen. Det kjentes som om beina var limt fast til underlaget, han greide ikke å rikke dem. Han tok inn alt kaoset rundt ham, folk som løp rundt og skrek og ikke visste hva de kunne gjøre for å hjelpe. Politimannen styrtet mot kaia der bilen hadde forsvunnet utfor. En kvinne okket seg. – Det satt en liten gutt i bilen. Gode gud, hvordan skal dette gå?
Først da var det som om Lars våknet. Hvis han ikke var rask nå, ville dette gå fryktelig galt, trodde han. Med hamrende hjerte løp han mot kaikanten. Raskt vrengte han jakken av seg, og deretter fulgte skoene. Han var smertelig klar over at han ikke hadde et sekund å miste.
Møtet med det iskalde vannet fikk ham et øyeblikk til å miste pusten. Det tok noen sekunder før det første sjokket ga seg og han kunne svømme mot bilen. Det var bare et tidsspørsmål før bilen tok med seg Herman ned i dypet. Og det måtte ikke skje!
Da Lars kom bort til bilen, kunne han se Tormod sitte fremoverlent med hodet mot rattet, livløs. Kunne han være død? Det var ikke godt å si, men Lars kunne ikke konsentrere seg om Tormod nå. Det var Herman som var viktigst.
Lars svømte på den andre siden av bilen og kikket inn gjennom vinduet. Der møtte han det skremte blikket til Herman. Takk og pris, gutten var i live!
– Jeg skal redde deg, ropte Lars. – Hold ut, Herman, jeg skal få deg i sikkerhet.
Herman nikket mens tårene rant nedover kinnene hans. Så tapper han er, tenkte Lars. Det var en utrolig fin gutt Martine hadde.
Å få opp bildøren var fånyttes, men han kunne kanskje knuse ruten og få ut Herman den veien? Samtidig måtte han passe på så gutten, og han selv, ikke kuttet seg på glasskårene. Lars forsøkte å tenke klart, men det var ikke lett. Han hadde ikke tid til å nøle lenger. Snart ville bilen forsvinne i dypet. Det var bare et spørsmål om tid.
– Herman, jeg er nødt til å knuse ruten, ropte Lars.
Herman bare stirret på ham. Lars visste ikke om han hørte ham, eller om han var for redd til å svare.
Lars gjorde en bevegelse i luften, for å vise ham hva han hadde tenkt å gjøre.
– Herman, snu deg vekk. Pass deg for glasskår!
Heldigvis forsto Herman hva han forsøkte å forklare ham. Gutten snudde seg vekk, nærmere Tormod, som fremdeles lå helt stille med hodet over rattet. Lars mobiliserte all styrke han hadde og brukte hånden til å slå inn ruten med. Heldigvis ga den etter, og han kunne løfte ut store deler av glass. Så raskt han greide, fikk han fjernet glasset. Han enset knapt at han kuttet seg opp og blødde.
Til toppen