Det er lørdag, og morgenkulden ligger som en hinne over Hadeland. Kåre hutrer idet han kommer ut av fjøset etter morgenstellet. Han hadde håpet at Maren skulle komme ut og hjelpe ham, men han har ikke sett snurten av henne.

Det er fremdeles mørkt, og han kaster blikket mot kjøkkenvinduet idet han begir seg ned til krypinnet sitt. Han brenner etter å komme seg inn på kjøkkenet til Maren, men først må han stelle seg litt.

Han kvepper til idet han hører bevegelse rett bak seg, men puster lettet ut når han oppdager at det bare er Line. Han blir litt forundret over at hun kommer så tidlig på dagen, men det er lenge siden han gav opp i forsøket på å forstå henne.

– Jeg må snakke med deg, Kåre. Røsten hennes skjelver.

– Vi kan vel snakke på kjøkkenet om litt. Han smiler anstrengt. Line har krøpet villig opp i sengen hans hele sommeren, og han har visst å nyte det, men nå kjenner han at han begynner å få nok. Line er en av dem som spiser deg med hud og hår når hun først blir opptatt av deg, tenker han.

– Maren må ikke få høre dette. Line stikker hendene i lommene på den brune kåpen. De blir til harde knuter i jakkefôret.

– Så kom innenfor, da. Han åpner døra.

Line merker den avvisende holdningen med hver nerve i den spente kroppen. Det er en stund siden hun skjønte at Kåre ikke har de samme følelsene for henne som før, men hun har svelget stoltheten. Øyeblikkene med ham har betydd så mye.

Hun blir stående rett innenfor døra, og det virker som om Kåre har glemt henne der han heller lunkent vann fra kjelen og oppi vaskefatet. Line beundrer den sterke kroppen. Musklene spiller under huden som allerede har fått litt av sin vinterblekhet.

– Hva er det du vil snakke med meg om? Kåre kaster vannet i ansiktet og gnir hardt. Han har aldri vært så nøye med å få av seg fjøslukten som etter at Maren og han ble alene på gården.

– Jeg er med barn!

– Hva? Vannet renner nedover ansiktet, drypper på gulvet og klærne. Hodet hans er med ett et tomrom hvor hans egen stemme lyder som et ekko.

– Vi skal ha barn sammen. Line smiler forsiktig.

– Hvordan kan det være mulig? Vi har jo vært så forsiktige.

– Vi har vært mest uforsiktige. Ordene kommer hardt, understreker frykten hun har hatt hengende over seg helt siden hun fikk mistanke om hvordan det er fatt med henne.

Kåre tar håndkleet. Tørker seg i ansiktet til huden gløder av varme mens tankene spinner i hodet. – Det kan ikke være jeg som er faren, sier han plutselig og strekker seg etter den rene trøya han har lagt på benken.

Line gisper. – Hva er det du sier? hvisker hun.

Til toppen