Som om hun hadde brent seg, kastet Erle mursteinen fra seg. Det hørtes en klirrende lyd da den traff glassbitene i sofaen. I ørene hamret hjerteslagene, og alle sansene var som pakket i bomull. Ingen lyder, ingen lukter, ingen følelse i kroppen. Selv synet var på vei i dvale.

Hun klarte ikke å stå oppreist, og sank ned på stolen.

Hun løftet hendene. Så på dem. De skalv. Det var som om de ikke var hennes egne, de hørte ikke til kroppen hennes. Alt rundt henne ble mer og mer uklart mens hun betraktet håndflatene.

Blodflekkene var svake striper, som om noen hadde malt med vannfarge. Hun mer fornemmet enn så at hun hadde røde flekker på kjolen.

Coras blod.

Det stammet fra henne. Ikke fra brudesløret, for det hadde kjentes tørt.

Hun løftet blikket mot sofaen. Blodet, glassbitene og mursteinen var alt hun så. En murstein surret inn i et blodig brudeslør.

Hodet var ikke med. Guttestemmer bablet utenfor det knuste vinduet. Nysgjerrige, ivrige, sensasjonslystne.

Brudesløret var ikke helt løsnet. Det var ikke langt, kun et lite stykke, kunne det se ut som.

Et minnebilde som ikke var mer enn et minutt gammelt, viste seg for henne i et kort glimt. Revne kanter. Brudeslørets kanter var opprevne, ikke sydd. Bundet rundt mursteinen i et så tynt lag at den fremdeles ville ha kraft til å knuse vinduet og skade de to … eller en av dem som satt i sofaen.

Og Cora satt nærmest vinduet. Var den ment for henne?

«Cora, eller meg?»

Stemmene utenfra ble tydeligere. De sa visst noe til henne. Hun snudde på hodet. To øyne glodde på henne fra stjernen i vindusruten, som ikke skulle være der. En skitten barnehånd ble hvit da den presset mot glasset, og det knaket. Uredde fingertupper fór over skarpe kanter og spisser.

«Vær forsiktig! Ikke rør!» lød en mannsstemme.

Guttene trakk seg unna og ble til uklare skygger. Bakermester Wulfs ansikt fylte hele stjernen.

«Erle? Jeg kommer inn til deg.»

Hun svarte ikke, nikket ikke engang. Hun bare stirret mot vinduet. Bakeren forsvant, og guttene ble tydeligere igjen.

Det gikk i utgangsdøren, det lød fottrinn, og det knaket i gulvet bak henne.

«Herre min hatt,» mumlet bakeren. «Erle, er du skadet?»

Mannens nærvær fjernet følelsen av tåke som omhyllet henne, og sansene ble vekket. Men bena var fremdeles som gelé da hun stablet seg opp.

Bakermester Wulf hadde tatt av seg den hvite hatten han alltid hadde på seg i forretningen. Heller ikke forkleet hadde han på, bare bakerfrakken og den pepitarutede buksen som hadde melflekker.

«Jeg forsto det slik at fru Kvist er skadet?»

Tårene var brukt opp på Theodor og telegrammet hun aldri hadde fått, men bakermesterens ord fikk det til å stramme til i halsen. Hun klarte bare å nikke.

«Og hun ble skysset til Haukeland sykehus?»

«Ja,» kom det hest fra Erle.

«Da er hun i gode hender. Du skal se at det går bra med din kusine. Bli med inn i forretningen. Du kan vente på politiet på bakrommet vårt.»

«Nei, jeg må …» Hun klarte ikke å tenke klart.

«Jeg har ringt dem, og de kommer nok snart. Jeg fikk beskjeden og har ringt Kløverfabrikken, og de skulle si fra til herr Kvist. Stakkars Cora … det er skrekkelig. Aldeles grufullt. Kommer fru Ravndal hjem snart?»

Til toppen