Englevakt (Heftet)

Serie: Soloppgang 19

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 252
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 19
ISBN/EAN: 9788202433260
Kategori: Romanserier
Omtale Englevakt
Maja kjemper en desperat kamp for å få faren til å forstå at Thea er i ferd med å ødelegge livene deres. Men vil han tro henne?

Isak er helt forandret. Hvordan skal Andrine kunne leve videre hvis det er slik Isak, mannen hennes, er?



«Jeg skal gå, men jeg kommer snart opp til deg igjen. Du får sove litt, Isak.» Hun reiste seg opp, men ble stående ved siden av sengen og betrakte ham. «Jeg ville ha husket deg hvis jeg hadde elsket deg,» mumlet han før han lukket øynene.



«Her finner man kjærlighet.» Kari Høyholm, bokelsker

Til toppen

Utdrag

Koia var en rønne, og uansett hvor mye hun forsøkte å skrubbe gulvet, ble det aldri fint. Det var ingen gardiner i det smårutete vinduet, ingen duker eller løpere. Ingen pyntegjenstander. Ingenting.
            Hun rettet seg opp og så seg rundt i den lille stua, hvor det nå brant heftig i peisen. Steinen den var laget av, var mørk og dyster, og her og der kunne hun se flekker av gammel mose. Det måtte ha vært tungt å bygge grua. Hun syntes hun så det for seg. En ung mann med fremtidshåp på ferd gjennom skogen for å finne de riktige steinene. En liten familie med småbarn, kanskje like sultne som de var nå. For her hadde det bare vært fattigdom. Ingen lykke, bare elendighet. Det var ikke vanskelig å se eller føle.
            Hun grøsset da hun satte seg på stolen og så ned på den fillete kluten. Det hang fortsatt kingelvev[JIS1]  i taket, og tømmerveggene var så svarte som natten selv. Dyster til sinns hvilte hun hodet i hendene og stirret ut i luften. Viktor måtte skaffe mat, ellers var de nødt til å gi opp, for slik kunne de ikke ha det. Selv om kjærligheten deres var stor, ville den ikke tåle slike påkjenninger i lengden. Hun ville ikke holde ut.
Full av barnslig iver hadde hun reist i all hast fra gården. Det hadde kriblet i magen da de sprang innover skogen. Hjertet hadde banket hardt og vilt. Spenning! Det var noe hun hadde hatt lite av i livet.  Nei, nå kan jeg ikke sitte her og miste motet. Jeg er jo sammen med ham jeg elsker. Dette skal vi klare, sa hun strengt til seg selv.
Med bestemte skritt gikk hun ut på trammen, som besto av en enorm steinblokk. Hun hørte Viktor i redskapsbua, hørte at han bannet. Så var det noe han ikke fikk til, tenkte hun og skyndte seg bort og åpnet den morkne døren.
Viktor stirret forbi henne med skrekk i øynene. Inga ble urolig.
”Hva ser du på?”
            ”Ikke kom her og si at du ikke hørte det!” sa han hest.
”Hørte hva da?” Inga forsto ham ikke. Hva bablet han om? De var alene i skogen. Det eneste som kunne høres, var fuglekvitter.
”Det er noen som gråter. En kvinne. Det er jeg nesten sikker på …” Viktor ble stille et øyeblikk. ”Og stemmer. Jeg hører mange stemmer, Inga.”
Inga skyndte seg bort til ham med hjertet i halsen. ”Stemmer? Jeg hører ingenting …” Hun lyttet, men det var stille. Helt stille. Likevel var Viktor så redd og alvorlig at hun forsto at han ikke tøvet med henne.
”Hvor kommer de fra, disse stemmene?”
”Rett under oss, tror jeg.”
Inga flyttet blikket og så ned på jordgulvet. Bena dirret under henne. ”Nå gjør du meg redd. Det kan ikke være riktig, Viktor. Du innbiller deg det. Det er sikkert bare suset fra skogen du hører …”
”Suset fra skogen?” Han la fra seg øksen og løftet en snare som han hadde satt sammen.
”Ja, det kan ikke være noe annet. Kom, vi går ut herfra. Det er iskaldt her.”
Viktor nikket. ”Jeg går ut i skogen og legger ut snaren. ” Han holdt den opp. ”Det ligner i hvert fall. Jeg tror den skal fungere.”
”Ja, gjør det.” Hun gikk ut av redskapsbua, og Viktor kom rett bak henne. Han hutret.
”Jeg tror ikke jeg vil gå inn dit igjen, for jeg er helt sikker på at det er noe under jordgulvet. Kanskje en grav eller noe.”
Inga stirret på ham med åpen munn. ”En grav?” Det var så vidt hun klarte å uttale ordene.
”Ja, det er ikke usannsynlig. Jeg har hørt om dyregraver, hvor finnene ofret til Gudene.”
Inga begynte å tro at han tøvet nå og ble irritert. ”Dyr kan da ikke skrike som en kvinne eller tale sammen,” sa hun.
Han stønnet. ”Det vet jeg vel, men hvordan kan vi vite at de ikke også ofret mennesker? Jeg har hørt mange historier, forstår du. Far likte så godt å fortelle om gamle sagn og skrømt.”
Inga bet seg i leppen. Dette ville hun ikke høre på. ”Ja, der har du det. Du har hørt på for mange skrøner, derfor innbilte du deg at du hørte noe der inne. Jeg tror ikke på noe av det.”
”Nei, så la være å tro på det, da,” sa han ergerlig. ”Nå går jeg. Vi ses senere.” Så gikk han ut på stien og videre oppover en slak bakke. Inga så etter ham helt til han ble borte bak noe buskas langt der oppe. Så snudde hun seg og gikk bort til steintrammen. Der ble hun stående som fastfrosset.
Et gufs i nakken fikk det til å sitre i henne av redsel. Sakte snudde hun seg og så at døren inn til redskapsbua sto åpen og slo mot tømmerveggen. Hun var helt sikker på at en mørk skygge beveget seg der inne.
Fort løp hun inn i huset og smalt døren igjen. Så satte hun seg ytterst på pinnestolen og stirret stivt på døren, så redd at hun fryktet hun skulle gå fra forstanden.
Viktor hadde hatt rett! Det var noe her. Noe ondt.
**
 
Inga la hendene over ørene da det begynte å banke i tømmerveggene. Hun knep øynene sammen og kvalte et skrik. Det lød som om en skokk med mennesker gikk der ute og talte sammen. Viktor måtte ha skremt henne så fælt at hun innbilte seg dette, tenkte hun, mens hun kjente at hele kroppen dirret.
            Hun la hendene på bordplaten og lyttet. Mumlende røster, ny banking i veggene og så en tynn, jamrende kvinnestemme. Herregud! Hva var dette, og hvorfor hadde hun ikke hørt det før? Hun hadde jo vært i bua flere ganger, og da hadde det vært stille der. Viktor måtte ha gjort noe der inne. Forstyrret åndene, kanskje? For nå var hun helt sikker på at det spøkte her, og at det var noe ondt rundt henne. Til tross for at de fyrte hardt, var det iskaldt i stuen nå, og hun så at det kom ånde ut av munnen hennes når hun pustet.
            Hun spratt opp fra stolen og trakk seg baklengs inn i skyggene da dørklinken ble presset ned og døren åpnet seg med et lite knirk. Hjertet banket så hardt nå at det dundret i ørene. Hvem var det som kom? Den mørke skikkelsen hun hadde sett i bua?

Til toppen

Bøker i serien