– De kan ikke vente med å fortelle de dårlige nyhetene, hvisket Petra desperat og grep Dorothea i armen da de nyankomne gjestene var i ferd med å trekke inn i spisestuen. – Det begriper vel De også, frøken Stillesen, at De ikke kan holde meg på pinebenken til selskapet er over! Dorothea så tvilrådig ut, og trakk seg varsomt ut av grepet hennes. Petra ble så skamfull at hun bøyde nakken. Selv om nysgjerrigheten brant i henne og redselen knuget om hjertet, var det utilgivelig av henne å gripe fatt i gjesten på den måten. Om frøkenen bestemte seg for å vente, måtte hun slå seg til tåls med det. Dorothea så seg rundt. – Det ser ut som fru Solhaug og mor har funnet hverandre. De blir sikkert stående og prate en stund. Da rekker vi å finne en bortgjemt krok før jeg blir bedt til bords. – Bli med ut, ba Petra hastig. – Vi kan stå utenfor og se gjennom vinduet når de andre skal til å sette seg. Hun ble forundret over at hun klarte å holde stemmen stø. Det måtte være sjokket som la et bedøvende slør over følelsene. Hun visste at frøkenen hadde nedslående nyheter, og kjente med hver nerve i kroppen at hun hadde stålsatt seg. De trakk ut på trammen. Petra skulle ønske de hadde hatt bedre tid, men det var hun selv som hadde krevd å få et svar nå. Dorothea hadde noe å fortelle om familien hennes, og hun holdt ikke ut tanken på å måtte gå uvitende gjennom hele kvelden. Hadde den største frykten hennes blitt til et virkelig mareritt? Var søsknene tatt fra foreldrene? Hvis så var tilfelle, ville det bli vanskelig å finne alle brødrene og søstrene om hun en gang klarte å spore opp faren og moren. Hvis de var blitt adoptert bort, ville de antagelig ha fått nye navn. – Vil du at Sørine skal være til stede? Petra tenkte seg om. Hun hadde aldri vært en person som ville ha andres nærhet og støtte når hun visste at dårlige nyheter var i vente, tvert imot, da foretrakk hun å trekke seg unna. Hun visste ikke helt hvorfor hun var slik, men hun orket ikke at andre skulle se smerten hennes. Om de mot all formodning ville trøste henne, ville de også se at hun gråt. Det likte hun ikke. – Nei takk, sa hun til slutt. Dorothea gikk noen skritt frem, men så snudde hun seg halvveis rundt og lente ryggen mot rekkverket på utspringet. – Jeg har en tremenning som bor i nærheten av Eide på Nordmøre. Det er i nærheten av Svanviken arbeidskoloni, vet du. Petra nikket. Det visste hun så altfor godt. – Jeg nevnte ikke navnet ditt for tremenningen min, Karen Anna. Jeg ba henne bare undersøke om familien Wallin fortsatt befant seg på Svanviken. Petra holdt pusten.

Til toppen